Pæralill
Det var en gang en far som hadde tre døtre. To av dem var skikkelige skjønnheter så vakre at folk i bygda snudde seg etter dem mens den tredje, lille, tynne og litt pukkelryggete dattera med store glitrende øyne, gikk straks under radaren. Hun het Pæralill. På åkeren klarte hun seg dårlig, og hjemme rakk hun aldri å gjøre alt etter de eldre søstrene. Det ble litt for mye for henne, rett og slett.
De eldste, Karilene og Ingvilde, hadde stadig friere på trappa menn kom rekende borte fra Bærum til Asker for å be om hånda til en av dem men ingen brydde seg om Pæralill. Søstrene hennes sukket og sa:
Før vi har fått gifta bort Pæralill, vil ikke vi heller gifte oss!
Tiden gikk og ingen fridde til Pæralill. Søstrene ruslet henne opp i ny snekkerstrikk og rødmet kinnene hennes med bringebærsaft, men det hjalp ikke. Jentene i nabohuset lo:
Innen dere får gifta bort Pæralill, rekker de siste frierne både å gå og komme tilbake!
Pæralill hørte alt sladderet og ble trist. Ikke for seg selv, men fordi hun syntes synd på sine kjære søstre. En kveld bestemte hun seg:
Jeg kan ikke bare gnage på andres lykke! Det er bedre jeg tusler min vei, så søstrene mine får gifta seg. Jeg drar til Oslo kanskje jeg får meg jobb i byen.
Hun ventet til alle sov, snørte sammen det vesle tøystykket sitt og smatt ut i natten.
Hele natta gikk hun under den lyse månen, og veien mot byen var så stille og lys at hun ikke trengte å være redd. Da hun kom til skogbrynet, fikk hun litt hjertebank hva om det satt en bjørn og ventet? Men hun tok mot til seg og gikk inn på stien.
Det begynte å lysne av dag, og Pæralill var sliten. Oslo lå fortsatt laaangt unna. Hun fant seg en hasselbusk, la bylten sin under hodet, dro skjerfet over seg og sovnet. Hun vet ikke hvor lenge hun sov før hun våknet av lyden av en øks mot tre. Hun satte seg opp og lyttet og plutselig smalt et tre i bakken rett ved siden av henne! Hun spratt opp, skrek nesten og ville løpe, men så hun en eldre kar som kom tuslende mellom trærne. Lav, men bredskuldret, med hvitt skjegg og øks i hånda.
Pæralill ble nesten like redd, men mannen sa:
Ikke vær redd, veslejenta jeg gjør deg ikke noe.
Hvem er du? Spurte Pæralill, med skjelvende stemme. Du holdt på å treffe meg med det treet ditt!
Jeg er skogvokter, jeg. Bor like borti hoggerkoia. Drar ut tørre trær, vet du! Men hva gjør du her mutters alene?
Så fortalte Pæralill hele sin historie. Skogvokteren nikket, strøk seg i skjegget og sa:
Du virker som ei godjente, snill og barmhjertig. Vil du bo her med meg i koia som barnebarnet mitt? Om du ombestemmer deg, kan jeg følge deg til byen sjøl.
Pæralill ble glad og takket ja. Slik ble hun hos skogvokteren. Mannen holdt styr på skogen, og Pæralill ordnet i koia og det gikk helt fint, for det var ikke så mye å gjøre.
Gamlingen var vennlig og pratet mye han kunne fortelle historier til du dånte av latter. Han lærte Pæralill om urter, bær og sopp, når de burde plukkes og hvordan man tørker ting, og hvordan man koker «kjærringråd» til syke folk. Han holdt ikke noe skjult Pæralill lærte masse av ham.
Så kom dagen da gamlingen måtte gi tapt for alderdommen. Pæralill gråt, men skogvokteren sa:
Ikke vær lei deg, jenta mi. Alt har sin tid. Grav meg under bjørka, og dra hjem etterpå. Jeg har lært deg alt jeg kunne. Jeg har hjulpet skogen nå kan du hjelpe folk.
Gamlingen døde, og Pæralill gjorde som han sa. Hun sørget en stund og dro deretter hjem til hjembygda.
Da hun kom hjem, var begge søstrene hennes allerede gift med to brødre og bodde sammen i et stort hvitt hus på Nesodden. De ble kjempeglade for å se henne igjen og ga henne egen knøttliten stue. Pæralill hjalp søstrene hun lærte dem å lage næringsrik jord, kurere små og store plager, og fjerne ugress for godt. Takknemligheten lyste av dem det var knapt en forkjølelse hos noen, avlingene bugnet, dyrene holdt seg friske.
Ryktene gikk, og folk kom snart langveisfra for å få råd av Pæralill. Hun hjalp alle, tok aldri betaling kanskje noen ga et egg eller et broderi, og de som ikke hadde noe, slapp unna med et takk.
I samme grenda bodde det ei gammel kone kalt Troll-Lina hun kunne mange triks, men folk gikk helst en omvei forbi huset hennes. Da alle begynte å gå til Pæralill for hjelp, ble Troll-Lina sur. Hun tenkte ut en plan og dukket opp hjemme hos Pæralill:
God dag, Pernille Pæresdatter, søte deg!
God dag, bestevennen, svarte Pæralill vennlig.
Jeg trenger hjelp, klaget Troll-Lina. Armen min verker så jeg ikke får sove!
Sett deg, så ser jeg på den, sa Pæralill.
Hun kjente og klemte, men det var ikke noe feil.
Jeg tror ikke det er denne armen, kanskje den andre?
Jo, det er den! ulte Troll-Lina. Den er helt fortvilet!
Pæralill ristet på hodet.
Jeg kan ikke finne noe. Du innbiller deg nok, kjære deg.
Ja, ja, kanskje det bare var pratingen med deg som hjalp, sa den gamle kvinnen plutselig, og trykket til Pæralill et lite speil. Ta dette, det passer bra til en vakker ungjente som deg.
Takk, snille du. Måtte alt bli bra, som du ønsker!
Men på det speilet hadde Troll-Lina mumlet både det ene og det andre…
Tiden gikk, og Pæralill syntes å rette seg mer opp. Ryggpukken forsvant nesten, hun haltet ikke lenger, og foran speilet smilte hun fornøyd. Troll-Lina så at magien ikke virket, og kom tilbake nå var det ryggen som var ille, påsto hun men nå kjente hun det faktisk! Hun hadde trolla på seg selv.
Pæralill hjalp henne igjen med urter og forklarte hvordan de skulle brukes. Troll-Lina takket med å gi henne en kam:
En pen pike må stelle håret! Du fortjener litt pynt, du som er så vakker nå!
Pæralill smilte.
Takk igjen, gode deg. Må du få igjen for alle dine vennlige ord!
Og tiden gikk, og folk la merke til at Pæralill begynte å gløde. Hun fikk farge i kinnene, fletten ble tykk og sterk. Troll-Lina ble derimot hengslete armene som nystekte kvister, ryggen krøket sammen, og hun klarte nesten ikke røre seg lenger. Til slutt lå Troll-Lina bare og pep etter Pæralill.
Karilene og Ingvilde sa:
Ikke gå, søster. Troll-Lina er ei slags heks det sies at det skjer rare ting der i huset hennes.
Slapp av, svarte Pæralill, Morgendagen får vise vei.
Tidlig neste morgen vasket Pæralill seg i friskt vann, tok på finstasen og la en kurv med godsaker: villhonning, epler fra hagen og duftrike urter.
Da søstrene så henne ut døra, måpte de.
Er det deg, søster? For en skjønnhet du har blitt! Er det magi, eller trivselsglede?
Pæralill gikk til Troll-Linas hus, men porten klappet igjen foran henne. Hun prøvde å åpne ingenting skjedde.
Troll-Lina! Ropte hun. Slipp meg inn!
Inne i huset bråka det noe voldsomt, grytene klirret i ovnen og stemmer ropte:
Ikke slipp henne inn! Hennes lykke kan vi ikke ødelegge, styggedom biter ikke på henne sykdommer løper sin vei!
Folk samlet seg utenfor. Ingen hadde sett huset til Troll-Lina riste og hoppe slik! Pæralill prøvde igjen:
Troll-Lina, kjære! Jeg kom bare for å sjekke at du har det bra og har med gaver!
Hun satte kurven over plankegjerdet. Plutselig veltet svart røyk ut av pipa, og da røyken trakk seg tilbake var huset forsvunnet! Igjen lå bare noen kullbiter, og det var like stille som før.
Et sikkert tegn! sa folk. Troll-Linas ondskap tente på huset hennes! Hun ville trylle bort Pæralill, men det slo tilbake!
Etter dette blomstrer Pæralill, bokstavelig talt, som om hun aldri hadde hatt rygg eller vondter. Og ganske snart dukket det en kjekk ung kar opp og fridde til henne også. Søstrene jublet og familien levde i fred og fordragelighet.
Og på stedet der Troll-Linas hus en gang sto, vokste det snart bringebær i mengder svære, deilige bær, så hele Nesodden fikk navnet Bringebærlia, og ingen var lenger redde for stedet. Bærene var så mange at bygda senere bare kalte seg for Bringebærbygda.
