Jeg vokste opp i en liten bygd, og far hadde tre døtre. To av dem var rene skjønnheter, folk snudde seg etter dem på torget, mens jeg, minstejenta, var liten av vekst, mager og hadde en liten pukkel på ryggen. Bare øynene mine skinte kraftig ut av ansiktet. Jeg hadde ikke krefter til å hjelpe til ute på markene, og hjemme klarte jeg heller aldri å følge med på de eldres rytme; alt var litt for tungt for meg.
De to eldste søstrene mine, Ingrid og Synnøve, hadde mange friere. Det hendte ofte at ungkarene på gårdsplassen kranglet om hvem som skulle inn først for å be om hånden deres. Men ingen brydde seg om meg, Ragnfrid. Søstrene mine sa ofte til far: «Vi går ikke til alters før Ragnfrid har fått gifte seg!»
Tiden gikk, men ingen kom for å fri til meg. Søstrene mine pyntet meg, ga meg ekstra farge i kinnene, men det gjorde ingen forskjell. Jentene i bygda begynte å spøke: «Den tid dere skal hjelpe Ragnfrid med å få ektemann, står dere selv igjen alene!»
Det var vondt å høre, og jeg blei lei meg ikke for min egen skyld, men for søstrene mine. En kveld tok jeg et valg. Jeg ville ikke være en bøyg i deres liv. Kanskje var det beste at jeg dro til byen for å forsøke å finne arbeid, så de kunne få leve sitt.
En natt, mens alle sov, pakket jeg et lite knytte og listet meg ut av huset. Månen lyste over den grusete bygdeveien, og jeg var ikke redd. Først da jeg kom til skogkanten, kjente jeg redsel hva hvis en bjørn lusket der inne? Men jeg tok mot til meg og gikk inn i den tause skogen.
Mot morgengry var jeg utslitt. Byen lå enda langt unna. Jeg la meg bak et lite hasselkratt, la knyttet under hodet og sovnet inn under sjalet mitt. Plutselig våknet jeg av lyden av en øks som hogg nært der jeg lå. Jeg spratt opp av redsel akkurat i det et tørt grantre falt og ut mellom trærne kom en gammel mann med hvitt skjegg og øks.
Jeg var redd, men han lo mildt. «Ikke vær redd, jenta mi, jeg gjør deg ikke noe vondt,» sa han. «Hvem er du, bestefar?» spurte jeg. «Du var nær ved å treffe meg.» Han sa at han var skogvokter, bodde like ved og hugget ved for vinteren. «Hva gjør du i skogen alene?»
Jeg fortalte alt om sorgen min. Den gamle rynket pannen, strøk skjegget og sa omsider: «Du virker å være god og medfølende. Vil du bo hos meg i koia? Du kan være mitt barnebarn, og om du skifter mening, skal jeg følge deg til byen.»
Lettere til sinns sa jeg ja, og flyttet inn i skogvokterens koie. Vi levde rolig sammen; han trasket ute i skogen om dagen, mens jeg gjorde husarbeid og lagde mat. Det var ikke mye å styre med, og jeg klarte oppgavene.
Skogvokteren var vennlig, glad i å fortelle historier om livet; jeg lyttet alltid når han delte kunnskapen sin. Etter hvert lærte han meg om alle urter og røtter, når man skulle plukke dem, hvordan man tørket bær, og hvordan man laget kraftige urtemedisiner. Han holdt ingenting tilbake.
En dag ble den gamle syk, og han visste at tiden hans var ute. Jeg gråt. Han sa: «Ikke sørg, barnet mitt, alt til sin tid. Når du har lagt meg i jorda, skal du dra hjem igjen. Du kan hjelpe mange nå. Jeg har levd for skogen; du, Ragnfrid, skal leve for menneskene.»
Etter begravelsen pakket jeg sammen, forlot koia og dro hjem til bygda. Søstrene mine hadde giftet seg med to brødre og bodde sammen i et stort hus. De ble overlykkelige da jeg kom tilbake! Jeg fikk mitt eget rom, og snart hjalp jeg til med alt både husstell og arbeid på jordet.
Jeg hadde lært mye hos den gamle. Hvordan man gjødsler jorden, leger syke folk, holder ugresset unna og får dyr til å trives. Siden da hadde familien og nabogårdene alltid gode avlinger, og ingen i huset vårt ble syke.
Folk i bygda fikk nyss om meg, og snart kom de for å spørre om råd. Jeg hjalp alltid uten å kreve betaling. Folk som hadde råd, kom med et fat egg eller et tørkle, andre hadde ingenting å gi. Det gjorde meg ingenting.
I nabohuset bodde den beryktede gamle Gunhild en slags trollkjerring. Folk gikk i stor bue rundt huset hennes, for hun brukte sin kunnskap på ondskap. Da bygdefolket kom til meg i stedet, ble Gunhild sint. Hun måtte finne en måte å få makt over meg.
En dag kom hun til mitt hus, klynkende: «Ragnfrid Kristiansdatter, kjære, jeg har så vondt i hånden. Kan du hjelpe meg?» Jeg ba henne sitte, undersøkte hånden hennes, men fant ingenting. «Er du sikker på at det er vondt, Gunhild?» Da begynte hun å jamre enda mer, men jeg kunne ikke kjenne at noe var galt.
«Vel, da er det kanskje ikke vondt mer,» sukket hun, og rakte meg et lite speil i sølvramme. «Det fortjener du, unge pike du er så vakker, bruk det til å beundre deg selv.»
Jeg takket. «Må alle dine gode ord slå til,» sa jeg. Men Gunhild hvisket onde besvergelser over speilet! Litt etter litt forsvant pukkelryggen min, og jeg fikk styrke tilbake i bena. Jeg speilet meg og gledet meg over forandringene.
Gunhild så at trolldommen ikke virket, og kom tilbake. Hun sa at ryggen verket og bena var svake. Men nå var hun selv blitt syk, og angret seg. Jeg laget et brygg av urter. Gunhild stakk til meg en ny gave en utskåret kam i bein. «Skjønnheten trenger stell, bruk denne!»
Jeg smilte, takket for det gode ordet, og sa: «Må du få like mye glede tilbake!» Atter gikk det uker og måneder, men denne gangen var det Gunhild som ble svakere og svakere, innkrøpet og arbeidsløs mens jeg bare ble enda friskere og vakrere.
Årene gikk, og en dag ble Gunhild liggende helt hjelpeløs, og sendte bud etter meg. Mine søstre advarte meg «Ikke gå til henne, Ragnfrid, hun er en trollkvinne.» Men jeg svart: «Det ordner seg alltid til slutt.»
Tidlig neste morgen vasket jeg meg i kilden, tok på min beste kjole og la noen epler, litt villhonning og tørket timian oppi en kurv. Da jeg kom til Gunhilds port, låste den seg foran meg jeg kom ikke inn.
«Gunhild! Slipp meg inn, jeg har med gaver,» ropte jeg. Inne i huset hennes buldret det, grytene klirret; det lød som om mange stemmer ropte: «La henne ikke inn! Hun tåler ikke våre forhekselser, alt vondt preller av på henne og vender tilbake til oss!»
Jeg la kurven ved porten, ropte henne et siste vennlig ord. Da kom en tykk røyk ut av skorsteinen, ravner fløy ut av vinduer, og huset stod plutselig i sorte flammer. Folk ble redde, trodde det brant, men i et blaff av sollys var alt borte, huset helt svart og forkullet, det eneste som lå igjen, var en haug med aske.
«Gunhilds onde gjerninger tok til sist livet av henne,» sa folk. «Hun klarte ikke knekke Ragnfrid.»
Etter dette ble jeg helt frisk, og enda vakrere enn før. Og til slutt fant også jeg kjærligheten det var en ung kar fra nabogården som fridde. Vi fikk et fredelig og godt samliv, og søstrene mine, Ingrid og Synnøve, gledet seg stort på mine vegne!
På tomten der Gunhilds hus hadde stått, vokste det snart opp store bringebærkratt, og bærene var så store og søte som ingen hadde smakt før. Hele bygda samlet bær der, og det ble fort et sted man ikke lenger fryktet. Etter hvert fikk hele engen navnet Bringebærenga, fordi de sa det alltid var nok bær til alle.
Nå, når jeg sitter her og ser utover åkeren og bringebærkrattet, kjenner jeg bare takknemlighet for alt livet har lært meg.
