KJÆRLIGHET STERKERE ENN SVIK
Ingrid kom inn i hjemmet til Solveig og Morten da deres sønn Eirik bare var noen måneder gammel. For Eirik ble hun ikke bare en barnepike hun ble hans skytsengel. Solveig, alltid opptatt med sitt, så med bitterhet hvordan sønnen søkte trøst hos «den fremmede kvinnen». I morens hjerte vokste det frem en gift en sort sjalusi.
Da Eirik fylte åtte år, bestemte Solveig seg for å bli kvitt sin rival. Morten var imot å sparke den gode og rettskafne barnepiken, så Solveig valgte det skitne spillet. Hun gjemte sitt eget gullsmykke under Ingrids madrass og ringte politiet. Ingrid, som gråt over urettferdigheten, ble dømt til to år i fengsel. Eirik skrek og klamret seg til armene hennes mens de tok henne vekk i håndjern, men han ble brutalt revet fra henne.
Tjue år gikk.
Eirik ble 28 år gammel. Han hadde blitt en fremgangsrik mann, men savnet satt fast i hjertet sorgen etter hun som ga ham ekte varme. Solveig derimot, ble hardt rammet av sykdom. Døden banket på døren hennes, men kom aldri inn. Lidelsene var uutholdelige.
En natt ropte hun på sønnen sin, tårene rant nedover kinnene da hun endelig avslørte sannheten:
Eirik, jeg får ikke dø… Døden vil ikke ha meg før jeg har gjort opp for meg. Jeg ødela livet til et uskyldig menneske. Finn Ingrid. Jeg ber deg, gi henne beskjed om å komme hit.
Eirik sporet opp Ingrid i et lite, værbitt hus utenfor Oslo. Hun hadde blitt eldre, hendene hennes var grove etter hardt arbeid, men øynene var de samme varme og tilgivende.
Ingrid… hvisket Eirik og omfavnet henne. Min mor ønsker at du skal komme. Hun ligger for døden og lengter etter din tilgivelse.
Uten å nøle ble Ingrid med ham. Da de gikk inn i det mørke soverommet, skalv den syke Solveig.
Velkommen, Ingrid… hvisket hun, mens hun rakte ut en skjelvende hånd.
Ingrid la forsiktig sine hender om hennes.
Tilgi meg, Ingrid. Tilgi det jeg gjorde mot deg. Jeg syndet mot Gud, og nå lider jeg for det. Gud vil ikke hente meg før jeg har fått ditt ord…
Ingrid så på kvinnen som en gang sendte henne i fengsel, og i hjertet hennes var det ikke plass til bitterhet.
Jeg har tilgitt deg, Solveig. Det gjorde jeg for lenge siden. Hvil i fred.
Solveig pustet tungt ut, ansiktet hennes ble rolig. Hun så én siste gang på sønnen, så på Ingrid:
Min sønn… han er nå din ansvar. Ta vare på ham.
Samme natt gikk Solveig bort. Ingrid tok en verdig plass i Eiriks hjem som hans sanne mor. Eirik omsluttet henne med den omsorg hun hadde vært uten i mange år. Snart møtte han en godhjertet kvinne og giftet seg, og Ingrid velsignet deres ekteskap som en ekte bestemor for kommende barnebarn. Sannheten vant, og barmhjertighet grodde nye røtter der gamle sår hadde vært.
