64 år har jeg blitt nå og jeg betaler fortsatt utgiftene til min 33 år gamle sønn, som aldri helt har klart å stå på egne bein.
Jeg har alltid drømt om to ting:
at barna mine skulle vokse opp friske
og at jeg, en dag, kunne få hvile litt.
Ikke noe luksus.
Ikke reiser.
Ikke bekvemmeligheter.
Bare litt ro.
Men livet ble noe helt annet.
Min eldste sønn, Sindre, fullførte universitetet men fant aldri fast jobb.
Han hadde fire midlertidige jobber.
Alle dårlig betalt.
Ingen med faste avtaler.
Og arbeidstidene var som en straff.
Han prøvde å leie seg et rom.
Pengene rakk ikke.
Han prøvde å spare.
Det gikk ikke.
Han forsøkte «å skjerpe seg».
Men virkeligheten traff ham med full kraft.
Så han kom hjem igjen.
Med ryggsekk, noen skjorter
og et nederlag han aldri satte ord på.
Jeg tok ham imot slik bare en mor kan:
med varm mat, redd opp seng og ordene
«Ikke vær bekymret, gutten min det ordner seg.»
Måneder.
År.
Døra forble alltid åpen for ham.
Så kom dagen da jeg fylte 64.
En enkel kake.
Tre lys.
Et stille ønske.
Og mens jeg skar kaken, hørte Sindre meg si noe som gikk rett inn i ham:
«Skulle ønske jeg kunne slutte å jobbe før jeg dør helst ett år før.»
Sindre senket blikket.
Ikke av skam.
Av sorg.
Akkurat da forsto han noe han lenge hadde nektet å innse:
Det handlet ikke om at han ikke ville klare seg selv.
Det var dette landet som gjorde at en voksen, utdannet person må leve som en ungdom uten penger.
Lønnene strekker ikke til.
Husleia er urimelig høy.
Mulighetene få.
Og prisene de skåner ingen.
Jeg har aldri holdt ut med en uansvarlig sønn.
Jeg har holdt ut med en sønn som systemet har klippet vingene av.
Og Sindre har ikke vært «til belastning».
Han er en del av en generasjon som jobber mer
og får mindre igjen.
Den kvelden, mens han så meg vaske opp etter min egen bursdag, sverget Sindre stille for seg selv:
«Mamma, jeg skal ikke la deg tilbringe de siste årene av livet med å forsørge meg.
Jeg skal finne en vei.
Om det så tar tid.
Om det gjør vondt.
Om jeg så må begynne på nytt tusen ganger.»
For noen sannheter river hjertet i to:
Mange foreldre fortsetter å forsørge sine voksne barn
ikke fordi de vil,
men fordi livet nå koster mer enn drømmene.
Og mange barn blir boende hjemme
ikke for å «nyte godt av andre»,
men for å slippe å havne på gata.
AVSLUTTENDE ORD
Døm ikke barnet som ennå ikke har flyttet ut.
Se ikke bort fra forelderen som fortsetter å gi.
Problemet er ikke familien
men virkeligheten vi er tvunget til å leve i.
