Jeg har invitert mamma og søsteren til oss til nyttår, sa jeg til deg i kveld den trettiende desember. Spurte du meg om jeg ville rekke å lage alt?
Endelig de etterlengtede fridagene! sukket Liv lettet mens hun satte seg på puffen i gangen og tok av seg skiene. Ti hele dager med hvile ligger foran oss. Hun strakte seg, slapp opp de stramme musklene og smilte for seg selv, og tenkte på hvordan de neste ti dagene skulle gå.
Så bra! nikket jeg og holdt dørkarmen. Jeg snakket nettopp med Siri. Hun fortalte at de fortsatt ikke hadde funnet et sted å feire nyttår, så de kommer til oss, la jeg til.
Sånn, Liv hevet øyenbrynene og så på meg.
Og mamma kommer naturligvis også. Hun er alltid med dem, oppsummerte jeg og så stemningen på deg endre seg.
Forstår du at nyttår allerede er i morgen? spurte Liv brått. Jeg har måttet jobbe sent hele uka for å nå planen. Og nå sier du at min morgendag bare skal bestå av å leke med panner? hevet hun stemmen.
Hva skal vi egentlig lage? svarte jeg uformelt. Et par salater, et hovedrett, noen pålegg, kanskje litt ulike småretter
Kåre, du burde holde deg unna meg en stund, ellers kan du bli truffet av en panne, sa Liv alvorlig. Hvis familien vil komme, la dem ta med noe å spise. Du kan ringe dem med en gang og avtale det. Jeg husker én nyttårsaften da vi alle var samlet. Jeg løp rundt med tallerkener, mens damene dine slappet av i sofaen og nippet til gløgg under den blå lyset.
Liv, hvorfor gjør du sånn? spurte jeg, overrasket over reaksjonen din.
Hvordan skulle jeg gjøre det? svarte hun skarpt og forsvant inn på soverommet for å skifte til hjemmeklær.
Liv ble rasende på meg, selv om helga akkurat hadde begynt dagen før. Det eneste som trøstet henne var at hun denne måneden hadde tjent halvannen gang mer enn vanlig. Hun sukket, gikk til speilet og begynte sakte å ta av sminken mens hun planla morgendagen.
Ideelt sett ville hun sove til klokken tolv, så spise en rolig frokost, rydde, bestille dagligvarer på levering og lage noe lett til feiringen. Hun ønsket ingen stress og støy; hun var sliten etter jobbens evige jag og drømte om en koselig, stille nyttårsfeiring.
«Hvordan kan jeg få alt til å gå etter planen?» tenkte hun mens hun gikk forbi meg som hastet rundt i leiligheten.
Liv gikk inn på kjøkkenet, hentet en kopp varm te med sitron og satte seg for å spise middag. Været var ekte vinter: lette snøflak dalte ned og glitret i gatelysene, og skapte en magisk stemning.
Hun stirret et øyeblikk ut i vinduet, glemte helt dilemmaet, men ristet så på hodet og kom tilbake til virkeligheten. Plutselig fikk hun en genial, men risikabel idé!
Morgenen etter startet som planlagt, klokken tolv. Etter å ha trukket seg lenge, oppdaget hun at jeg allerede var oppe og ropte i kjøkkenet en sjeldenhet før høytiden. Hun kastet på seg en myk morgenkåpe og gikk mot meg.
Hva holder du på med? spurte hun, med øynene smale av lyset.
Jeg tenkte å overraske deg med en festlig frokost, smilte jeg mens jeg rørte i en bolle.
Det ser ut som du har brent deg, lo Liv da røyk steg fra pannen.
Da vi endelig satte oss ved bordet, spurte hun hvordan jeg hadde tenkt å håndtere gjestene når ingenting var kjøpt og leiligheten ikke var gjort.
Du skjønner, jeg kunne ikke si nei til Siri svarte jeg uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Ja, du har vanskelig for å si nei til søsteren din, rynket Liv pannen.
Har du noe forslag? Jeg så det drømmende blikket ditt i går. Jeg ble faktisk overrasket over tålmodigheten din; jeg trodde du skulle rive hele leiligheten i stykker.
La oss først ringe Siri og høre om de tar med seg tilbehør og salater. Det er fire personer: to voksne og to barn, foreslo jeg.
Liv nikket, og jeg tok telefonen, litt nervøs, og tastet inn Siri sitt nummer.
Hei, Siri. Liv planlegger bordet, så jeg ville bare høre hva dere vil ta med, så vi ikke får dobbelt opp, sa jeg.
På andre siden lo Siri høyt. Kåre, er du seriøs? Når skal jeg lage mat? Jeg har to barn! Vi håpet at Liv skulle finne på noe, som alltid, svarte hun spydig.
Barna er ikke spedbarn, de går på skole, svarte jeg.
Et brak hørtes plutselig i røret. Å, beklager. Jeg har knust noe igjen. Snakkes i kveld! la hun på.
Jeg vendte meg mot Liv med et forvirret uttrykk.
De kommer ikke med noe, vel? spurte hun håpefullt.
Nei og mamma også. Begge sa de vil slappe av og ha det bra, ikke lage mat, oppsummerte jeg kort.
Jeg trodde det, sa Liv og bet bet. Jeg vil feire nyttår hos foreldrene mine. De spurte meg allerede i torsdag, men jeg ville bli hjemme og har ikke fortalt deg. Kommer du med? Vi har ikke så mye tid til å tenke.
Da får vi krangle med slektningene, sa jeg, forvirret.
Eller du krangler med meg, fniste Liv.
Jeg velger deg, svarte jeg og løftet hendene i fred.
Liv bestemte seg for å rydde hjemme, slik at leiligheten var klar når vi kom tilbake. Jeg gikk for å handle etter listen hun hadde laget. Da jeg kom inn i kjøpesenteret, var alt pyntet til nyttår: blinkende lys i vinduene, juletrær og nisser overalt.
Jeg stoppet foran en liten, men fin gran og ropte: Perfekt! En gran! Hvordan kunne jeg glemme den?
Uten å nøle la jeg alt annet til side og satte kurs på juletregarasjen. Jeg valgte en kompakt, men vakker gran som berørte ansiktet mitt når jeg bar den på skulderen hjem.
Da jeg åpnet døren, snudde Liv seg og fikk et stort smil.
En gran? glitret hun.
Skal du pynte den? Jeg har ikke kjøpt noe fra listen ennå, men jeg ville bare glede deg.
Du har alltid vært imot ekte gran, husker du?
Jeg vet ikke, trakk jeg på skuldrene. I år føles det som om jeg vil ha noe nytt.
Stemningen ble helt nyttårsstemning. Liv løp opp til den øverste hyllen, tok frem en eske med pynt og begynte å henge opp julekuler og lyslenker. Hver gang hun kastet på en ny pynt, ble rommet mer magisk.
Da jeg kom tilbake fra handleturen, hadde hun allerede pyntet treet. Jeg måtte skynde meg med innsamlingen.
Har du alt? spurte hun og så på de fulle posene med mat og suvenirer.
Ja, bortsett fra fisk. Den var ikke fersk. Vi kan stikke innom en butikk på veien, svarte jeg, og hun følte varmen i hjertet.
Bra, sa Liv, overrasket over min aktive deltakelse. Hun hadde trodd jeg ville avvise idéen og at vi måtte underholde slektningene hele kvelden.
Kort tid etter sto vi med bilen lastet med varer. Klokken var bare syv på kvelden, og min familie skulle komme klokken ti. Turen til Livs foreldre tok omtrent en time, så vi bestemte oss for å dra tidlig.
Liv og jeg sto ved den åpne bakluken, full av poser og gaver. Hun rykket på håret, så på meg og spurte:
Håper du at vi ikke har glemt noe?
Alt er her, bortsett fra dessert. Men vi kan kjøpe noe på veien.
Liv nikket, og vi satte av gårde.
Vi ankom et koselig gårdshus i en liten bygd. Selv om det lå på landet, hadde Livs foreldre bygget huset for ti år siden da de bestemte seg for å selge leiligheten i Oslo og flytte ut. De har alltid vært aktive, selv i høy alder, og mistet aldri livsgleden. Utenfor stod huset pyntet med lyslenker, som ga en festlig atmosfære.
Vi har hatt lyslenker på siden i fjor, lo Anton, far til Liv, da hun bemerket innsatsen.
Ja? Jeg la ikke merke til det da vi var på besøk i sommer, svarte Liv med et smil.
De begynte å ha av med pakkene, og Liv ga faren en pose:
Vi har tatt med mye. Jeg vet ikke hva dere planlegger å lage, men dette kan være nyttig.
La meg ta alt inn i huset, beordret Anton. Mens dere lager mat på kjøkkenet, skal jeg og Kåre ordne badstuen, la han legge til.
Anton hadde bygget en tradisjonell badstue på tomten med store vinduer, treverk og duftende eukalyptusolje, som han alltid sørget for for gjestene.
I mellomtiden skrudde Liv og moren, Valeria, på julefilmer, og i jaget på forberedelser merket de ikke at tiden fløt. Klokken ble ni, og telefonen min begynte å vibrere.
Kåre, åpne! Vi står ved døren, kom en beskjed fra Siri.
Vi er ikke hjemme, svarte jeg forsiktig.
Hvor er dere? Når kommer dere? spurte Siri irritert.
Vi har dratt til bygda. Alt gikk litt kaotisk, så vi kommer om to dager, prøvde jeg å forklare.
Til bygda? Men hva med nyttår? kunne ikke Siri forstå.
Vi feirer nyttår her på bygda, svarte jeg.
Virkelig? mumlet hun misfornøyd. Så vi må komme hjem og feire med familie?
Da kan dere komme hjem og feire med deres egen familie, sa jeg rolig.
Så jeg må underholde barna hele natten? spurte Alexandra, Siri sin søster, overrasket.
Jeg vet ikke. Hvis det må bli så, så blir det slik, svarte jeg nølende.
Jeg hadde ikke forventet sånn slemt spill fra deg. Har dere i hvert fall en nøkkel under dørmatten? spurte hun håpefullt. Jeg vil ikke måtte rydde opp etter dere senere.
Nå forstår jeg hvorfor dere hvert år drar på besøk, lo jeg. Men min kone lurte deg, jeg lo igjen. Godt nytt år, kjære! la jeg til og la på.
Jeg telte stille til ti, da telefonen ringte igjen. Nummeret til mamma, Alvilde, dukket opp.
Ja, vi har dratt, begynte jeg før hun rakk å svare. Vi feirer nyttår på bygda. Ingen nøkler er lagt igjen.
Hvordan våger du å behandle oss så? Vi stolte på dere! eksploderte hun.
Jeg forstår, men det ble som det ble, svarte jeg. Jeg er lei av at alle høytidene foregår i vår lille leilighet. Hvorfor inviterer dere ikke meg og Siri? Å komme med ferdig mat er alltid en glede! Dere har jo store leiligheter med tre rom!
Sønn, skulle jeg ha født deg for å bli behandlet så? sa Alvilde bittert.
Hva er rettferdig? spurte jeg.
Hun ble stille, uten svar.
Greit, jeg forstår, sa hun trist. Vi skal ikke forstyrre deg mer.
Alvilde la på, og jeg pustet tungt ut. Samtalen var vanskelig. Jeg er ikke typen som vil ødelegge familiebånd over småting, men mange misforståelser har bygget seg opp.
Alt i orden? spurte Liv og la hodet sitt på skulderen min.
Ja, mamma ringte, svarte jeg kort.
Jeg skjønner, sukket hun. Tenker du vi gjorde riktig?
Selvfølgelig, sa jeg og vendte meg mot henne. De venter på oss, gjør seg klare til vårt ankomst. Hva med meg? spurte jeg trist. De bruker bare min godhet. Jeg har vært tålmodig altfor lenge.
Liv omfavnet meg, prøvde å støtte meg.
Ikke vær så streng, prøvde jeg å lette stemningen. La oss forberede oss til feiringen.
Dette nyttåret ble uforglemmelig. Vi tilbrakte noen dager hos foreldrene, satt rundt peisen, kjørte på kjelke ned bakken som barn, og snakket mye. Det var den mest hjertelige nyttårsfeiringen på lenge, langt fra stress og jag.
Selv om vi etter hvert må vende tilbake til den vanlige hverdagen, vil minnene om den enkle, varme feiringen i bygda bli med oss for alltid.
