Slik kan vi ikke ha det! Det er ikke rettferdig! Robert stormer inn på rommet til faren sin.
Hva er det du snakker om nå? Hvorfor tror du det? Hvem har fortalt deg dette?
Rådgiveren på skolen vår.
Fortsett, fortell meg mer.
Jeg skal vise deg. Jeg later som om jeg legger meg, og så later du som om du vekker meg.
Hvorfor gjør du dette?
Du kommer til å skjønne det!
Greit, greit… Robert, nå må du våkne. Vi skal på skolen, ikke ligg og sov mer.
Der ser du! Jeg hører akkurat det samme hver eneste morgen. Foreldre bør vekke barna sine med omsorg, så de merker kjærligheten. Og de bør smile!
La mammaen din få deg til å smile, jeg har ikke tid.
Elsker du meg ikke?
Hva er det du snakker om nå? Faren begynner å bli frustrert.
Det er ikke tull. Om du ikke vil at jeg skal være dårlig mot deg når du blir gammel, må du vise følelsene dine. Prøv å vekke meg på nytt.
Ok. Rampete gutt, kom deg opp. Du kommer for sent på skolen.
Jeg er så trøtt!!!
Kjære, våkn opp faren stryker sønnen sin over håret og gir han et kyss på pannen.
Hurra!!! Nå kjente jeg kjærligheten din.
Nå er det nok tull. Vis meg karakterene dine.
Ikke nå, pappa. Nå har du ikke tid. Du rekker ikke jobben din hvis du blir her.
Det går bra. Så flott, en 3’er. Både i norsk og matematikk.
Men jeg fikk en 6’er i psykologi.
Har du tenkt å bli psykolog, sønnen min? Hør her, gutten min, før du forbedrer karakterene dine, blir det ikke noe mer snakking i telefonen. Sett deg og gjør lekser til mamma kommer hjem.
Robert sitter og gråter, men faren prøver å trøste ham:
Du ba om et smil så smil da!
