Vi kjørte langs E6 gjennom de tette skogene i Østerdalen, regnet slo svakt mot frontruten. Alt var stille bare den monotone duren fra motoren og suset fra de våte dekkene mot asfalten. Jeg satt ved siden av mannen min, Henrik, og vi pratet lavmælt om hverdagslige ting, begge glade for at det ikke var langt hjem til Elverum.
Uten forvarsel raste noe massivt ut på veien foran oss. En koloss av en brunbjørn, mye større enn jeg noensinne hadde sett før, sto plutselig midt i veibanen. Henrik tråkket hardt på bremsen, bilen skled litt på det våte underlaget og stanset med et rykk. Hjertet mitt dunket i halsen.
Bjørnen stod knapt en meter fra panseret, reiste seg brått opp rett på bakbena. Den var enorm, og blikket dens var urokkelig festet på oss; mørke øyne, ubevegelige, nærmest trassige. Jeg var sikker på den skulle angripe oss. Jeg kunne nesten høre mitt eget hjerte banke gjennom alt annet.
Sakte begynte bjørnen å ta et skritt mot bilen. Stillheten i kupéen var lammende. Ro og sikkerhet føltes plutselig som ord fra en annen virkelighet. Jeg kjente at hvis den bestemte seg for å angripe, ville verken dørene eller vinduene være til hjelp.
Henrik la inn revers og begynte forsiktig å bakke. Jeg våget knapt puste. Tiden sto stille mens vi begge stirret på bjørnen, som fortsatt fulgte oss med de tunge, uttrykksløse øynene.
Og nettopp da, like før jeg trodde at alt var over, skjedde noe som aldri kunne vært forutsett. Med et voldsomt brak ga den gamle furua som sto bøyd ut mot veien etter for vinden og veltet med et drønn over grøfta. Treet dundret i bakken bare noen meter fra oss. Hadde vi vært litt nærmere, ville det knust bilen og kanskje oss.
I samme sekund som treet traff bakken, fór bjørnen til siden, snudde seg lynraskt og forsvant inn i mørket mellom trærne. Skogen ble igjen stille, som om ingenting hadde skjedd.
Den opplevelsen har festet seg i meg. Jeg har i all ettertid spurt meg selv: Ville bjørnen oss egentlig noe vondt, eller forsøkte den å advare oss? Eller flyktet den bare fra bulderet? Jeg vet fremdeles ikke svaret. Men blikket til den bjørnen kommer jeg aldri til å glemme.
