Jeg har hatt dårlig syn helt siden barndommen, så jeg har alltid brukt briller. Etter hvert som jeg ble eldre, byttet jeg til kontaktlinser, men det hendte ofte at jeg stakk ut en tur med hunden uten dem, eller dro til butikken og glemte brillene hjemme. Akkurat det skjedde den skjebnesvangre kvelden. Jeg skulle raskt ned på butikken og slengte døren bak meg, løp ut av leiligheten i femte etasje (vi hadde ikke heis), og først da jeg var ute, oppdaget jeg at brillene lå igjen hjemme. Jeg orket ikke gå opp igjen, så jeg dro likegodt uten.
Jeg sto ved hyllen med hermetisk fisk og plaget butikkmedarbeideren med spørsmål om hva slags fisk det var og hva den lå i, men da hun ble opptatt med å slå inn varer for en annen kunde, snudde jeg meg mot en jente som sto i nærheten. Jeg så på henne et øyeblikk, og syntes det var noe kjent ved henne. En så artig topp på hodet, en rufsete hårknute som så ut som små horn, et stort, rødt skjerf, en lang, svart kåpe…
Kan du se hvilke bokser som er makrell i tomat?
Vi gikk parallelt i klassene våre på skolen. Jeg husker henne godt hun hadde en så spesiell stil, og lærerne kjeftet alltid på henne for de fargerike neglene hennes.
Denne her er makrell i tomat, helt sikkert noe for deg, svarte hun litt formelt. Var det noe mer du lurte på?
Beklager, jeg glemte brillene hjemme, og jeg ser ingenting her.
Vi gikk sammen rundt i butikken, jeg nevnte noen av de gamle lærerne våre, og hun nikket og lo av noen av historiene. Etter handleturen foreslo jeg at vi kunne trekke litt frisk høstluft, eller kanskje ta en kopp te eller kaffe og prate litt mer. Jenta fortalte at hun jobbet på en dyreklinikk jeg ble overrasket over det yrkesvalget hennes. Vi byttet telefonnummer, og snakket litt om å kanskje møtes igjen.
Da jeg kom hjem igjen og satte på meg brillene, leste jeg meldingen hun sendte fem minutter etter at vi skiltes.
«Beklager at jeg løy. Jeg var ikke i parallellklassen din. Jeg gikk i klasse A på en annen skole. Men hvis du ikke er sur, har jeg lyst til å ta en kaffe med deg en dag. Jeg spanderer.»
Jeg avslo ikke. Jeg møtte henne igjen, og jeg klarte ikke å ta blikket fra henne hun var så vakker. Enda vakrere enn hun jeg først trodde hun var.
Vi begynte å treffes, og i dag går vi ut på dater. Hun småerter meg noen ganger, spør om jeg virkelig har dårlig syn eller bare flørtet med henne, men jeg vet hun bare tuller. Det må ha vært skjebnen som spilte oss et lite puss.
