Vi kjørte på E6-en gjennom dype skoger et sted mellom Lillehammer og Trondheim. Været var akkurat så norsk som det kan bliregntungt og grått, og vi var i ferd med å begynne å glede oss til en varm kopp kaffe hjemme i stua, da plutselig noe veldig uforventet skjedde.
Plutselig, uten forvarsel, spretter det ut en diger brunbjørn midt på veien foran oss. Mannen min, Øyvind, kaster seg på bremsene så hardt at vaffelboksen min nesten havner opp-ned i fanget mitt. Hjertet hamrer, og jeg vurderer om Sigrid Undset noensinne skrev om slike scener.
Bjørnen stanser kanskje en meter fra frontlyktene og reiser seg så majestetisk han bare kan på to bein. Han ser på oss med sånt blikk som forteller at han enten skal lese oss teksten, eller så justere radioen. Jeg fryser helt til. Det føltes som om bjørnen vurderte om dagens middag skulle være surdeig fra baksetet eller elgstampen på annen side av veien.
Han stirret. Uavbrutt. Ikke et eneste blunk. Så tar han et verdig og (synes jeg) litt for selvsikkert steg mot bilen. Jeg blir iskald. Nå, tenker jeg, nå er det slutt, for dører og vinduer her er ikke akkurat laget for storvilt.
Øyvind, som aldri har vært særlig begeistret for store overraskelser, flyr inn med girspaken på revers, og vi triller forsiktig bakover. Jeg er så full av panikk at jeg på et tidspunkt vurderer å ringe både NAF og bestemor. Bjørnen står fortsatt der, ganske fornøyd med seg selv, og jeg er sikker på at han straks skal krasje gjennom frontruta.
Det er akkurat da noe så uventet skjer at begge to sitter med haka planten på dashbordet. Rett ved oss begynner grunnen å riste, og så knaker det et kjempestort grantre velter med et brak som ville fått selv vikinger til å rømme hjem til mor. Treet faller rett bak bilen. Bare noen sekunder tidligere, så hadde vi vært flatpakket sammen med bilradioen.
Bjørnen? Han skvette så han nesten mistet sylten. Han snur seg i et forbauset byks, og løper inn i skogen med en fart som ville fått enhver elgjeger til å klø seg i hodet. Plutselig var alt like stille som før bare lyden av regndråper mot taket og bilen min som fortsatt ristet litt av sjokket.
Nå får jeg aldri helt ro i sjela. Ville bjørnen oss egentlig vondt? Eller prøvde han kanskje å advare oss? Eller var han like livredd for det treet som oss? Det får jeg aldri svar på, men det blikket han ga ossdet glemmer jeg aldri. Ikke engang om jeg flytter til Bergen og bare ser på måker resten av livet.
