Som barn var jeg stadig nysgjerrig på hvem faren min egentlig var. Oppveksten min var på et barnehjem under frosne måneskinn, der hans fravær etter hvert snek seg inn som en slags selvsagt kulde, nærmest som vinterens egen stillhet. Da jeg var fjorten, traff jeg mannen som skulle bli far til barna mine, og tanken på å lete etter min egen far ble liggende, som et skjerf igjen på toget. Livet bare trillet videre slik det gjør i drømmer hvor man plutselig finner seg selv sittende på et isfjell i Bergen, mens regnet drypper inn i lommene uten at man merker det.
Senere ble jeg alene med barna, og da uten mål eller retning samlet tilfeldighetene seg som snøfnugg og la et spor rett til ham. Jeg drev en liten sjappe for meg selv i Oslo, og en dag kom en kunde inn, med tykke vanter og et smil fra Telemark. Samtalen gled lett som olje på speil; plutselig fortalte jeg at jeg aldri hadde møtt min far. Uten å nøle sa han: «La meg hjelpe deg.» Og slik fant vi ham, i en liten grend hvor elgen krysser veien på vei hjem hver kveld.
Da jeg endelig stod foran ham, var det som å se lyset bryte over fjorden midtvinters en følelse uten navn, bare en dyp glede som ikke får plass i kroppen. Jeg begynte å planlegge alt sammen. Små reiser til steder uten navn, samtaler som aldri stoppet, gaver i form av ullgensere og votter. Jeg skjemte ham bort, vi dro på turer til Lofoten og Hardanger, og jeg betalte alltid aldri spurte jeg ham om han hadde råd. Han virket trist og ensom, så jeg tenkte at kanskje kunne alt tapet fikses, lappes sammen av kjærlighet og tid.
Han fortalte at han var alene, at barna i bygda ikke tålte at noen kvinne kom ham nær fordi de trodde alle bare ville ha pengene hans. Jeg ba ham introdusere meg for kvinnen han elsket, og hun viste seg å være lavmælt og arbeidsom; en kvinne som kokte fiskeboller og vinterstekte torsk for ham. Jeg så hvordan hun tok vare på ham. Men barna hans ville henne ikke de ropte og bannet, de ringte lensmannen, de kastet stygge blikk etter henne i butikklinjen, som om hun var en lommetyv og ikke et menneske.
Da jeg spurte hvorfor, svarte hun stille at faren min eide flere småhus, to jorder og hadde en hel del kroner stående i banken, voktet som skatten under isødet. Barna holdt alle unna, redde for at noen andre skulle stjele arven deres.
Ryktene begynte å rase, som snøskred om våren. Folk sa jeg bare var kommet for å ta det som var hans. Jeg bar ikke hans etternavn. Han tryglet om at jeg måtte ta det, det var hans høyeste ønske, og til slutt ga jeg etter for hans vilje. Da ble alt enda kaldere, enda mer åpenlyst. Kritikken haglet, samholdet smuldret.
Jeg fikk et nærmere bånd til fars kvinne. Jeg foreslo at de kunne gifte seg i hemmelighet, og slik ble det en gammel prest viet dem bak en låst kirkedør en fredag ettermiddag mens snøen la seg på benkene. Da de andre barna oppdaget det, kokte blodet i dem, og de ble sinte på oss begge. Jeg sa bare: «Han har rett til lykke!»
De ble gift, gjennom storm og stille, og en dag inviterte jeg begge på en reise. Vanligvis var det bare far og jeg som dro på eventyr, men denne gangen var hun også med. Hun spurte hvor mye jeg ville bidra til kostnadene. Jeg svarte at jeg pleide å betale alt når jeg reiste med far det hadde alltid vært sånn.
Da sa hun noe som fryser seg inn i bevisstheten min: Alt var ikke som jeg hadde trodd. Faren min hadde alltid hatt nok penger. Barna hans styrte kontoene og nektet ham å bruke penger på egne ønsker. Jeg hadde trodd han levde trangt fordi huset hans sto halvferdig på vidden, og han gikk med slitne sko men pengene befant seg alltid helt andre steder.
Fra da av prøvde jeg å oppmuntre ham til å bruke på seg selv, men han sa bare barna ikke lot ham. Etter bryllupet begynte kona å kreve sitt bidrag til hus og mat og alt det daglige. Hver gang hun ba ham om hjelp, sprakk han som is på en varm dag. Etter mye bråk ga han etter, kastet noen tusenlapper på bordet, men aldri uten krangel. Hun betrodde meg alt, og jeg syntes det var helt rettferdig.
En dag hun ba ham kjøpe lunsj til faren sin, svarte han ekstra surt. Sa hun alltid ba, at det aldri tok slutt, og det endte i bråk. Jeg tok henne i forsvar og spurte faren min om han ville likt at mannen min sa nei til mat til hans egen far. Jeg minte ham på at denne kvinnen laget mat og vasket klærne hans, at hun var bra for ham. Men han sa han var lei at noen alltid ba ham betale for huset.
Da forstod jeg noe som sved mer enn salt på et ferskt sår: Faren min var raus med barna som ikke brydde seg om ham, som bare ringte for mer penger, men nær gjerrig med kvinnen som faktisk ga ham alt.
Ekteskapet falt til slutt fra hverandre som bløte pepperkaker på julaften. Nå bor han alene, der han visstnok passes på av en datter, men vi vet at han egentlig forsørger henne, mannen hennes og barna deres. De andre barna bare ringer og forlanger, og han sender kroner som skyer sender regn til fjellet. Kvinnen som faktisk sto ved ham, fikk aldri annet enn avslag.
Jeg er ikke den samme overfor ham lenger. Jeg er glad i ham, men ikke som før. Jeg inviterer ham ikke lenger på reiser, nå ringes det knapt om ikke jeg ringer, hører jeg ingenting. Jeg kan ikke gå tilbake til slik det var. Det er tungt å si det høyt; tanker føles som tåkedotter i munnvikene. Å finne ham var et eventyr i frost, men nå nå er det som om han ikke finnes lenger.
