8. februar 2006
Jeg sto i døråpningen, klamret meg til hånden til Sondre. Jeg kunne kjenne hjertet dunke hardt beina mine skalv, og jeg klarte nesten ikke å se moren hans i øynene.
«Mamma, dette er kjæresten min. Ida,» sa Sondre, nettopp kommet hjem etter enda en jobbreise.
Han hadde vært borte i to uker, og denne gangen kom han ikke hjem alene. Sondre og foreldrene hans bodde i en liten leilighet med to rom på Majorstua i Oslo. Om natten sov jeg på Sondres rom, mens han tok til takke med sofaen ute på kjøkkenet.
«Hvor møtte du henne?» spurte moren til Sondre etter oss. «Alle unge nå til dags går i fargerike klær og har piercinger overalt.»
Mamma, jeg hadde flaks. Jeg ble kjent med Ida på studenthjemmet der jeg ble innkvartert første året. Hun vokste opp på barnehjem.
Neste morgen kom søsteren til Sondre innom for å besøke moren deres.
Hvor er ungdommene dine hen?
De har dratt til Folkeregisteret for å levere inn papirer.
Sondre er jo fremdeles så ung. Og hvorfor må han dra denne barnehjemsjenta med inn i familien? Nå burde du gjemme unna alle verdifulle ting, man vet jo aldri hva slike folk finner på.
Hva er det du sier? ropte moren til Sondre.
Jeg har jo selv vokst opp på barnehjem, mente søsteren. Hva prøver du å si, at jeg er annerledes enn andre? Faren til Sondre tok straks Idas parti.
Slapp nå av, slapp av. Genene hennes vil nok vise seg med tiden, fortsatte søsteren.
Ikke våg å snakke slik om Ida! utbrøt faren.
Sondres foreldre mente at sønnen deres måtte få ta sine egne valg.
Derfor blandet de seg ikke inn. Vi unge bestemte oss for å bo sammen med foreldrene hans først, og senere finne oss noe eget. Ida var ikke den beste vertinnen til å begynne med. Svigermor holdt ofte på å gi opp, men svigerfaren bakket alltid opp Ida.
Senere fortalte Sondre at Ida planla å ta språklinja ved universitetet. Det betydde at han alene skulle forsørge oss en stund. Naturligvis likte ikke svigermor denne tanken. Men hun kunne egentlig ikke si imot, for hvem klarer seg egentlig i dag uten utdanning?
Etter hvert fant vi en liten to-roms i Gamlebyen. Ida begynte å jobbe deltid som norsklærer.
Svigermor syntes synd på sønnen sin. Hun tilbød oss å bo hjemme hos dem, men svigerfar støttet vår beslutning.
En dag kom tanten til svigermor innom med to stekepanner.
«Se hva jeg har! Jeg selger en hvis du vil kjøpe. Gi den til barna deres alle sliter økonomisk nå, og de har det sikkert enda tøffere.»
«Du vet, barna mine klarer seg fint. Ida studerer, hun rekker å holde hjemmet rent, og hun lærer seg å lage mat.»
Svigermor ga oss den ene stekepannen. Hun forklarte nøye at den bare måtte vaskes forsiktig, og vi burde kun bruke tresleiv.
Det gikk en uke. Svigermor kom på besøk, og fant Ida gråtende på kjøkkenet.
«Kotelettene er svidd,» hikstet hun. «Jeg skrubbet pannen med stålull, og det var gaven din!»
«Stopp nå, lille venn,» trøstet svigermor, og holdt rundt henne.
Sondre fant oss begge to sammen på gulvet. Først ville han si noe, men så lo han bare litt og lot oss styre på.
Nå har det gått 18 år. Ida har blitt assisterende rektor. Hele denne tiden har svigermor betraktet henne som sin egen datter, men søsteren har alltid vært misunnelig.
Betyr det egentlig noe hvor man vokste opp, hvis man har et ærlig og godt hjerte?
