Ektemannens elskerinne var nydelig. Hun ville selv ha valgt henne, om hun var mann.
Dere vet, det finnes slike kvinner de har bein i nesa. Går med rak rygg, ser folk rett i øynene, lytter oppmerksomt. Ikke noe stress og mas, ingen grunn til å flashe verken rygg eller kløft. Rolig som en silkemyr, nærmest majestetisk aldri panikk.
Hun hadde valgt henne, hun også. Akkurat fordi hun var helt annerledes enn seg selv.
For hvordan var hun, egentlig? Alltid på farten, småløpende, smånærvøs, freser til ungene og mannen; alt hun tar i detter ned, hodet fult av to-do-lister, kaos på jobben, sjefen småirritert. Går i de samme, slitte olabuksene og en eller annen t-skjorte eller genser. Hvem har tid til å stryke kjole eller bluse, da? Hun husker nesten ikke sist hun viftet noe strykejern over blonder eller rysjer. Heldigvis har hun en tørketrommel fra Elkjøp som gir klærne det der halvproffe, «nesten strøket»-uttrykket, så strykejernet lever støvete og anonymt bakerst i skapet.
Men elskerinnen hun var flott. Kroppen, holdningen, beina, håret, øynene, fjeset det var bare å miste pusten!
Og det hadde hun gjort, egentlig holdt pusten, siden hun fant det ut. Eller, egentlig: så det. Hun hadde tilfeldigvis hatt et ærend i utkanten av Oslo, og stakk innom nærmeste kafé for å få i seg litt mat. Jobben var gjort, sulten gnagde. Kaféen var stappfull, men hun fant en ledig krok, satte seg, og skulle til å bestille da hun løftet blikket. Nei, hun så ikke feil hun kjente igjen mannen sin, så klart. Selv fra ryggen. Og hun så henne.
Han satt der og holdt denne kvinnen i hendene og kysset fingrene hennes. Herregud så klisjé, tenkte hun, «dine hender lukter røkelse» og alt det der. Men hun måtte innrømme at dama var en god catch. Objektivt sett.
Følelsen var spesiell. Litt som etter man har brent seg når du ser merket på huden og vet at om et par sekunder blir det smerte. Og akkurat de to sekundene lever du i en slags venteboble, venter på smerten. Du blåser nesten automatisk på brannsåret for å dempe det som kommer.
Men det var ikke vondt. Ikke egentlig. Bare… tomt.
Mannen kom hjem som vanlig. Alltid i like godt, stabilt humør. Det var jo hun som spratt rundt med stress og småkjeft, ikke han. Han var en slik sindig fyr, jordnær type med latteren lett på lur.
Hun kunne trengt litt av den humoren hans akkurat nå. Hennes egen holdt liksom ikke helt mål i denne situasjonen.
Hele kvelden hadde hun lyst til å spørre ham rett ut, sånn helt nøkternt: «Hvordan går det med elskerinnen din? Så dere på kaféen forleden. Hun er rå, ja, jeg skjønner deg. Hadde neppe tatt ham selv, jeg heller.»
Spørre, og sitte og kose seg med synet av at han ble svett i panna, rød i ansiktet, mens han febrilsk prøver å holde maska.
Hun ville kanskje ha fortsatt: «Jaja, hva skjer nå? Skal du introdusere barna? De får sikkert sansen for den nye mammaen. Hva med meg, da, hvor skal dere plassere meg? Flytter dama inn, eller?»
Men hun sa ikke noe av det. Mannen la armen om henne i senga, trakk henne inntil seg, og sovna på sekundet.
Kanskje de ikke har hatt sex ennå, tenkte hun da hun smøg seg over til sin side av senga. Hun lo lydløst. Nå tenker hun akkurat som en sånn kvinne som står midt oppi et klassisk svik, men nekter å innrømme det for seg selv.
Kanskje det bare er begynnerstadiet, tenkte hun litt sånn, bare blikk, tanker og åndedrag i takt. Og mannen proff elsker i forkledning. Ikke én muskel, ikke ett ord til avsløring.
Natta var urolig, søvnen hakkete, hun drømte om røde kjoler og fremmedes elskerinner.
Hun våknet med tungt hode, beveget seg sakte rundt i leiligheten, sendte ungene til skolen i ro og mak.
Og hele tiden surrer tanken hva skal hun gjøre? Hva gjør egentlig kvinner som tar mannen på fersken med elskerinnen? Sjekke Google, kanskje?
Google hadde ingen gode råd. Hun hadde ikke noen egne svar, heller. Skal hun prøve å bare leve videre?
Hva er det å prøve på, egentlig? Hun lever jo videre. Nøyaktig som før. De gamle rutinene, mannen kommer hjem akkurat tidsnok hver dag, ikke et eneste leppestiftmerke på skjorta, ingen duft av fremmed parfyme, ungene raser rundt som vanlig, kinodate på søndagene. Alt er helt likt. Fortsatt sex to ganger i uka. Noen ganger tre, om man er ekstra opptatt av detaljer.
Kanskje hun tok feil på kaféen?
Nei. Hun ringte mannen i lunsjen, han svarte ikke. Hun tok taxi tilbake til samme kafé. Fant på en plausibel story for taxisjåføren om et «jobboppdrag, pakke skal leveres». Mannens bil stod rett over gata. Mannen og elskerinnen kom ut sammen, gikk til bilen, kjørte vekk.
Hun skalv, ba taxisjåføren om vann, og latet som hun ringte en eller annen jobbkontakt ropte ut i tom luft: «Greit, dere får bare ha den pakken for dere selv, jeg rekker det ikke, jeg drar tilbake til jobben!»
Merkelig hvor opptatt man plutselig blir av hva taxisjåføren måtte tro.
Å oppdage at mannen har elskerinne endrer alltid livet ganske radikalt. Skal man gå? Hmmm. Hvordan lever man ellers? Skal man bare bite det i seg? Hvorfor det, liksom? Hva skulle man få igjen for dét?
Hun husket da det var utroskapsskandale hos noen venner. Han skjulte og dekket over, men til slutt skjønte kona likevel alt. Det ble storm, han nektet fortsatt selv etter klare bevis på mobilen. Påsto han var hacket, det var «slemme konkurrenter».
Da hadde mannen hennes sagt: «Jeg ville aldri ljuge sånn. Ser jo bare patetisk ut. Har du rota det til, får du være voksen nok til å stå for det. Enten gjøre det slutt, eller bryte med dama, om familien betyr noe for deg.»
Hun hadde faktisk blitt litt stolt av ham da. Ansvarlig type!
Men joda. Det er alltid lett å vite akkurat hva andre burde gjøre, så lenge man ikke står midt oppi dritten selv. Særlig fra trygg avstand.
Men når man selv plutselig står i hovedrollen, midt mellom kone og elskerinne, så fordamper både mot og handlekraft ganske raskt.
Hun gikk rett bort og satte seg ved bordet deres på kaféen. Elskerinnen så opp, overrasket. Mannen stivnet, begynte å fikle med kaffekoppen. De ble sittende tause. Det var nesten litt underholdende å stå på sidelinjen og se på. Elskerinnen skjønte fort hvem hun var. Kanskje hun visste det fra før.
Mannen fomlet med ordene, men hun stoppet ham med et håndtegn: «Dette er ikke hva jeg tror, eller?» Så, rolig: «Vet dere, det er egentlig ikke så rart, dette her. Slikt skjer. Men nå må dere bare finne ut av det det er jo barn og bolig og gamle foreldre i bildet. Dere er smarte folk, dere fikser det nok.»
Så tok hun på seg kåpen med nypolert ro, og ruslet sakte ut. Den nystrøkne kjolen satt faktisk ganske bra kanskje hun skulle bruke den oftere.
