I forrige måned fikk jeg endelig mitt første barnebarn. Jeg svevde på skyer av lykke og gleder meg til den dagen vi skulle få møte barnet. Men vi er tydeligvis ikke særlig velkomne. Svigerdatteren min gir åpent uttrykk for sin misnøye. Jeg har kjøpt gaver, både smått og stort, gitt penger, men likevel trekker hun seg unna når vi kommer. Det samme gjelder svigerinnen min.
Jeg kjenner meg såret, for jeg føler meg som en ekte bestemor. Svigerdatteren min var ufin mot både meg og min datter, selv om Ingrid bare ville gi noen gode råd. Ingrid har tross alt tre barn selv og masse erfaring. I tillegg fikk vi tilbake halvparten av gavene. Som om en nyfødt ikke trenger bamser! Barnet vokser jo til, og da kommer det til nytte hvorfor gjøre det så vanskelig?
Da vi var på besøk, ble det ikke en gang tilbudt kaffe. Sønnen min sa ingenting og så bare ned i gulvet det er tydelig hvem som bestemmer i det huset. På vei hjem gråt jeg, for jeg hadde aldri forventet å bli mottatt slik.
Siden den gang har jeg bare sett barnebarnet mitt på bilder. Jeg tør ikke ta initiativ til flere besøk. Jeg inviterer barna mine hjem til oss, men svigerdatteren min nekter å komme. Jeg spurte sønnen min om han kunne treffe meg i parken med barnevogna, men det lot seg ikke gjøre. Svigerdatteren min styrer hvert steg han tar og vil tydeligvis ikke at han forlater hjemmet uten henne.
Svigerdatteren min gir barnebarnet morsmelkerstatning for å slippe ammingen. Hun tror nok vi skal dømme henne for det, og derfor ønsker hun ikke at vi møtes. Men jeg bryr meg ikke om sånt! Det viktigste for meg er bare å få se barnebarnet mitt. Jeg har ikke tenkt å kritisere, for hver mor gjør ting på sin egen måte.
Forholdet mellom meg og svigerdatteren min har alltid vært godt, det samme med hennes foreldre. Men etter at barnebarnet kom til verden, er hun blitt en helt annen! Jeg har aldri gjort henne noe vondt, så hvorfor har hun endret syn på meg? Venninnene mine fatter ikke hvordan jeg kan ha et barnebarn jeg ikke får se.
Mor overførte leiligheten sin til meg. Tanken var å selge den og dele pengene likt mellom sønnen min og datteren min. Men etter dette, sier mannen min at det beste er å leie ut til noen fremmede. Han mener at barn som ikke viser takknemlighet, ikke skal belønnes. Kanskje han har rett, for hvem skal ta vare på oss når vi blir gamle? Det er trist å innse, men livet lærer meg at kjærlighet ikke alltid gir kjærlighet tilbake.
