«Du har jammen bakt mine favorittpølser i brød!» sa mannen glad, idet han kom hjem fra elskerinna si. Men han hadde knapt rukket å ta en bit før han ble kritthvit i ansiktetinni pølsa ventet det nemlig et aldri så lite «overraskelsesmoment» fra kona.
Ingvild skjøv varsommelig stekebrettet inn i den forhåndsvarmede ovnen, børstet hvetemelet av hendene og kastet et blikk på kjøkkenklokka. I dag skulle alt klaffe. Pølsene i brød skulle bli akkurat så luftige og fristende som Eirik elsket dem.
En gang i tiden levde Ingvild et rolig og forutsigbart liv. Hun hadde nesten slått seg til ro med å være alene, og syntes egentlig det gikk helt greit. Men alt tok en vending den dagen en høy kar med blikk som en uanstendig selger trådte inn på jobbintervjuet. Eirik utstrålte selvtillit så det sang, og overraskende nok for Ingvild fikk hun sommerfugler i magen.
Derfra tok livet hennes en helt ny retning. Kjærlighet, bryllup, følelsen av at alt endelig falt på plass. Hun var lykkelig og merket knapt hvordan hun forsvant inn i Eiriks verden.
Men etter to år pakket Eirik plutselig sakene sine og påstod han måtte på forretningsreise til Bergen for en måned. Den måneden ble fort til et år. Han ringte nesten aldri, og når han skrev på Messenger, var det like tørt som knekkebrød. Ingvild ventet, unnskyldte og håpet. Helt til en dag en bekjent tilfeldig nevnte at han hadde sett Eirik gatelangs på Grünerløkkaikke alene. Neida, han trillet handlevogna gjennom Meny med en helt annen dame, slett ikke på noen jobbreise.
Først da ramlet brikkene på plass for Ingvild. Hun kunne laget et realt rabalder, løftet røret og krevd en forklaringmen nei. I stedet ventet hun. Hevn smaker best kald, som det heter.
Ett år gikk, og plutselig ringte telefonen. «Jeg er ferdig på oppdrag, kommer hjem til uka,» sa Eirik, nesten likegyldig. «Gidder du å bake dine berømte pølser i brød? Jeg har savna dem.»
«Du har jammen bakt mine favorittpølser i brød!» sa Eirik entusiastisk da han kom hjem fra elskerinna si. Men han hadde så vidt fått tygget en munnfull før ansiktet stivnetden slags vri hadde han ikke sett for seg.
Eirik dumpet ned på en kjøkkenstol, la beina i kors og kikket rundt som om han aldri hadde vært borte. Ingvild tok imot ham med det lune smilet hun var blitt kjent for, uten antydning til at hun visste noe.
Du har virkelig diska opp, altså, sa Eirik og nikket mot den sirlig organiserte stabelen rykende fersk bakst.
Alt virket som om ingenting hadde skjedd, verken løgner eller en annen kvinne. Han ruslet rolig bort til bordet, plukket med seg en pølse med brød og satte tennene i den. Sekundet etter ble han hvit som måneskinn, øynene glapp opp i ren skrekk. Slik hevn hadde han ikke sett komme.
Ingvild hadde i dag tidlig satt ovnen på passende temperatur, lagd deig på rutinemessig vis og roet nervene med pålegget. Akkurat som før, bare at denne gangen var det én pølse hvor selve brødet var fylt med bittesmå glasskår, ikke potetstappe.
Med én bit merket Eirik at noe var fryktelig galt. Han klarte ikke svelge, spyttet ut det han rakkmen det var for sent. Munnen ble fort blodrød, tunga og tannkjøttet brant av sår, smerten var sviende og skarp som Oslo-vind om vinteren.
Han tok tak i kjøkkenbordet, hostet og fomlet med å forstå hva som skjedde.
«Du har jammen bakt mine favorittpølser i brød!» sa Eirik, og øynene slo i panikk.
Ingvild så rolig på ham, som en katt som betrakter en stresset mus.
Dette er takk for utroskapen din og alle de løgnene, sa hun jevnt, nesten vennlig. Neste gang du vurderer å lure noen, tenk på denne smerten først.
Eirik prøvde å si noe, men fikk bare ut et slags magert gisp. Han famlet etter mobilen, men Ingvild hadde allerede snudd ryggen til. Hun løftet den ferdigpakkede kofferten, tok på seg kåpen og gikk mot ytterdøra.
Hun ringte aldri til ambulanse. Hun sa ikke farvel. Ingvild gikk ut for godt, med skoene nypolerte og samvittigheten lett som en vårbris. Eirik ble sittende på kjøkkenet med blodig munn og et minne han aldri skulle klare å tygge seg gjennom.
