Hva spiller det for en rolle hvem som har tatt seg av bestemor! Leiligheten tilhører juridisk sett meg! krangler moren min, Marit, med meg.
Jeg husker at Marit truet meg med en rettssak. Hvorfor egentlig? Fordi leiligheten til min bestemor, Ingeborg, ikke tilhørte henne eller meg, men min datter, Maren. Marit synes dette var helt urettferdig. Hun mener at leiligheten skulle ha gått til henne. Men Ingeborg bestemte seg for noe annet. Hvorfor? Sannsynligvis fordi Einar og jeg hadde bodd hos henne de siste fem årene og tatt hånd om henne.
Marit kan lett kalles egoistisk. Hennes egne interesser har alltid stått foran andres. Hun har vært gift tre ganger, men har kun to barn: meg, Kari, og den yngre søsteren min, Solveig. Jeg og Solveig har et godt forhold, men forholdet til moren har blitt slapt.
Om faren, Olav, kan jeg knapt huske noe. Han ble skilt fra Marit da jeg var to år gammel. Til jeg var seks, bodde jeg med moren hos bestemor i Oslo. Av en eller annen grunn opplevde jeg bestemor som ubehagelig, kanskje fordi Marit gråt hele tiden. Først som voksen forsto jeg at Ingeborg var en god kvinne som bare ønsket at datteren skulle bli selvstendig.
Etter at Marit giftet seg for andre gang, flyttet vi inn hos stefar Anders. I dette ekteskapet ble Solveig født. Marit bodde sju år med Anders, før hun skilte seg igjen. Denne gangen gikk vi ikke via bestemor. Anders dro på jobb, men lot oss bo i leiligheten sin inntil videre. Tre år senere giftet Marit seg på nytt, og vi flyttet til den nye mannens leilighet i Bergen.
Den nye mannen var ikke begeistret for at hans utvalgte hadde barn, men han gjorde oss ingen skade; han så bare bort fra oss. Marit var heller ikke til stede. Hun var opptatt av den nye mannen, stadig sjalu, og lagde krangler med knuste tallerkener.
Én gang i måneden begynte Marit å pakke, men Anders stoppet henne hver gang. Solveig og jeg ble vant til det og sluttet å legge merke til det. Jeg tok meg av søsteren, siden Marit ikke hadde tid. Det hjalp at vi hadde tre besteforeldre som støttet oss. Da jeg flyttet inn på et barnebolig, bodde Solveig hos bestemor. Far Olav hjalp henne ofte, mens Marit kun ringte i feriene.
Jeg aksepterte Marits holdning; jeg var vant til at hun ikke brydde seg om oss. Men Solveig tok ikke dette med ro. Hun ble lett såret, spesielt da Marit ikke kom på eksamensfeiringen hennes.
Da vi ble eldre, giftet Solveig seg og flyttet til Trondheim med mannen sin. Jeg og kjæresten, Thomas, hadde ingen hast med å gifte oss, selv om vi hadde vært sammen lenge. Vi bodde i en leiet leilighet i Oslo og besøkte ofte bestemor. Vi var nære, men jeg prøvde ikke å forstyrre henne.
Da Ingeborg ble syk og ble innlagt på sykehuset, fikk jeg beskjed om at hun trengte god pleie. Jeg begynte å besøke henne hver dag, ta med mat, lage middag, vaske eller bare snakke. Jeg sørget for at hun fikk medisinene til rett tid. Seks måneder kom og gikk. Av og til kom Thomas med meg; han reparerte småting og ryddet i leiligheten. Så foreslo bestemor at vi skulle flytte inn hos henne, så vi kunne spare på leie og bruke pengene på en egen bolig.
Vi takket ja uten å nøle. Forholdet mellom meg og Ingeborg var godt, og hun likte Thomas. Vi flyttet inn, og seks måneder senere oppdaget jeg at jeg var gravid. Vi bestemte oss for å beholde barnet. Bestemor ble overlykkelig over å få et barnebarn. Vi giftet oss og gikk i en liten kafé sammen med slektningene. Marit kom aldri, og hun gratulerte meg ikke engang i telefonen.
Da Maren var to måneder gammel, falt bestemor og brakk beinet. Det ble svært vanskelig å ta seg av både bestemor og den lille. Jeg ba Marit om hjelp, men hun avslo. Hun sa hun ikke følte seg bra og ville komme senere et løfte hun aldri holdt.
Seks måneder etterpå fikk bestemor et slag. Hun ble helt sengeliggende. Å pleie henne var en umulig oppgave uten Einar ved min side. Etter slaget begynte hun sakte å snakke igjen, kunne gå litt og spise. Hun levde i to og et halvt år til etter slagen, og så barnebarnet vårt ta sine første skritt. Bestemor døde stille i søvnen. For meg og Einar var det et hardt tap; vi savnet henne dypt.
Marit kom kun i begravelsen. En måned senere dukket hun opp og krevde leiligheten for seg selv. Hun var sikker på at den skulle bli hennes. Det Marit ikke kjente til, var at Ingeborg hadde skrevet leiligheten over til meg rett etter at Maren ble født. Så Marit fikk ingenting.
Dette falt Marit ikke i smak. Hun truet med å gå til sak om jeg ikke ga henne leiligheten. Hvor kynisk du er! Du har lurt den gamle damen ved å holde leiligheten fra henne, og nå bor du der selv! Det spiller ingen rolle hvem som har tatt seg av bestemor! Leiligheten skulle tilhøre meg!
Jeg vet at Marit ikke kommer til å få leiligheten. Jeg har allerede oppsøkt en notarius publicus og advokat. Vi skal bli i leiligheten som bestemor ga oss, og hvis vårt andre barn blir en jente, skal hun også få navnet Ingeborg til ære for bestemor.
