Sviket fra egne barn
Lenge siden nå, sitter jeg og tenker tilbake på hvordan det var da. Lille Dagny så alltid opp til broren og søsteren sin med stjerner i blikket. De var så vakre! Høye, mørkhårede, blåøyde. Igjen ble de ropt opp for å motta premier de hadde nok en gang vunnet i et idrettsmesterskap. Da de gikk frem til scenen, reiste Dagny seg for å være først ute med å gratulere. Hun haltet litt på høyre fot da hun beveget seg i deres retning, med to hjemmestrikkede kaniner i hendene den ene i rutete bukser, den andre i skjørt. Hun hadde laget dem til broren og søsteren sin.
Hun var liten, klossete, kraftig av vekst, med tynt hår satt opp i en enkel spenne. Et åpent og vennlig smil hvilte på leppene hennes. Men Erik og Lisbeth lot som om de ikke så henne. Hun måtte nesten kjempe seg gjennom folkemengden.
«Unnskyld, kan jeg slippe forbi? Det er broren og søsteren min!» sa Dagny begeistret.
«Lis, det er noen tykk jente der som roper at hun er søstra di. Er det sant, altså?» spurte venninnen til Lisbeth, den lyshårede Andrea.
Lisbeth snudde så vidt på hodet og fikk øye på Dagny.
«Din fjollete feite!» tenkte hun surt. «Sikkert mor som har sendt henne. Pinlig!» Men høyt svarte hun:
«Nei, selvsagt ikke. Jeg har bare én bror, Erik.»
«Det tenkte jeg også. Ville liksom slå seg sammen med dere, eller? Og se, hun vil til og med gi dere noen rare leker!» fniste Andrea.
«Hun er sikkert bare en av våre lokale fans, ta lekene fra henne, Andrea, og kom etter oss. Vi går!» Lisbeth sendte et luftig kyss og dro med seg Erik opp mot scenen.
Andrea tok imot kaninene fra Dagny og sa hun skulle gi dem videre.
«Så bra! Da skal jeg vente på dere hjemme! Skal bake boller!» ropte Dagny glad, mens hun haltet av sted.
Andrea kom løpende etter de andre.
«Her, jeg ga dem til dere. Hun sa hun skulle vente hjemme og bake boller. Hun er jo som en bolle selv. Lis, hun er vel ikke i slekt med dere? Hvorfor følger hun etter dere?»
«Nei! Jeg aner ikke hvem hun er. Mange prøver bare å komme nær oss på grunn av suksessen vår,» sa Lisbeth og kastet kaninene i en søppelbøtte før hun forsvant sammen med Erik og Andrea til premieutdelingen.
Hun løy. Dagny var faktisk søsteren deres. Halvsøster. Moren til Lisbeth og Erik, Ingeborg Kristiansen, hadde tatt henne inn etter at en fjern slektning gikk bort etter en ferietur med hele familien. Bare Dagny var igjen, skadet og alene. Ingeborg var egentlig bare syvende ledd i slekten, og de hadde ikke engang samme etternavn. Nære slektninger ville ikke ta henne, men Ingeborg gjorde det, med mye motvilje fra mann og barn.
«Mamma, ikke ta henne hit! Hun er tykk, halt og dum. Det er flaut å gå sammen med henne!» gråt barna.
Men Ingeborg svarte: «Barn, den lille jenta er helt alene i verden. Vi tar jo inn katter og hunder da kan vi hjelpe henne også. Vi har god plass!»
Motvillig gikk de med på det, mest fordi det var moren som sto for inntekten i huset med sin stilling som butikksjef. Faren, Eivind, jobbet som hennes underordnede og tok lett på alt, og hadde i tillegg stadig sidesprang. Om Ingeborg visste, sa hun ingenting Eivind var kjekk som få, og barna gikk i hans fotspor.
Årene gikk, og Dagny vokste opp blid, rund og snill. Blågrå øyne, nesten melkeaktige. Hun liknet i grunnen litt på en bolle myk og god, alltid med smilehullene sine. Bare ett savnet ble aldri borte: Hun fikk alltid leke alene. Erik og Lisbeth slapp henne aldri inn i sine lekekretser. Det var alltid Dagny som fikk skylden hver gang noe gikk galt et fat ble knust, eller Lisbeth reiv i stykker noe hun hadde lånt uten lov. Dagny bare nikket og ba om unnskyldning uten protest. Hun ville ikke at moren skulle bli sint på de to vakre barna.
Ingeborg så aldri ut til å kjefte på Dagny, men Eivind var stadig misfornøyd.
«Hvorfor tok du den stygge ungen hit, Ingeborg? Hun kan jo ikke gå ordentlig, ser ut som en elefant i huset vårt med de vakre barna våre! Hvem vil ha henne når hun blir voksen?»
Dagny hørte ofte slike ord gjennom døren, og så på speilbildet sitt og ønsket hun var like pen som Erik og Lisbeth.
Skolen fikk hun gå på et annet sted det krevde tvillingene, ellers ville de slutte å gjøre det bra på skolen. Ingeborg måtte gi seg. Det skjøre båndet hun prøvde å bygge mellom barna, hang kun i en tynn tråd.
Så reiste Erik og Lisbeth ut i landet for å studere. Dagny ville bli hjemme hos moren.
«Men jenta mi, jeg betaler utdannelse hvor som helst du vil! Vil du bli designer, tolk… hva vil du, Dagny?» spurte Ingeborg og holdt henne tett. Men Dagny strøk kinnet mot morens, som en kattunge, og mammaen fant ro.
Hun møtte alltid moren etter jobb, uansett hvor sent det ble, enten ute i hagen eller på krakken i gangen. Faren og de andre barna virket aldri å ha tid de kom knapt ned for å si hei. Kommenterte Ingeborg dette, fikk hun bare høre:
«Mamma, vi har jo annet å gjøre! Mens den dumme Dagny sitter og venter fordi hun ikke har noen liv og ingen drømmer!»
Dagny så opp på henne med de klare øynene.
«Mamma, kan jeg bli dyrlege? Jeg elsker å ta vare på dyr hunder og katter, marsvin og griser. Vi har jo skole for det her hjemme.»
Det passet Dagny, for hun bar stadig hjem løse dyr hun fant, stelte dem og fant nye hjem til dem. En stor, lurvete hund ble igjen hos dem, mye til Kristinas misnøye, som ville ha noe mer eksklusivt, men moren tok Dagnys parti.
Slik levde de. Ingeborg måtte etter hvert gi seg på jobben, helsen sviktet. Eivind fant seg raskt til rette hos en venninne av kona, som eide en frisørsalong, da pengestrømmen tørket inn. Barna brydde seg lite, for det var pengene de var mest opptatt av. Dagny ble igjen alene med moren, pleiet henne, lagde mat, ga massasje, brygget urtete. De satt under epletreet sammen, og ingen kunne være lykkeligere enn Dagny i de stundene.
Erik og Lisbeth etablerte seg med egne familier. Mamma hjalp dem begge å kjøpe seg inn i hver sin bolig. Men så kom ulykken. Erik kom hjem midt på natten, gråtende og fortalte moren om store gjeldsproblemer.
«Hvordan skal jeg kunne hjelpe deg, gutten min? Jeg har ikke penger nok, ikke engang om jeg gir alt jeg har!» gråt Ingeborg.
Erik svarte kaldt: «Da får du ikke mer kontakt med sønnen din.»
«Men hvordan kan du si det?»
Løsningen hans var å selge familiehuset da ville det akkurat holde til å betale gjelden.
«Men, gutten min… Hva med oss, meg og Dagny? Hvor skal vi bo?» spurte Ingeborg forferdet.
«Denne tjukke skapningen bekymrer meg ikke,» svarte Erik. «Hun får klare seg selv. Du blir med meg. Min kone Maja vil bli kjempeglad.»
Ingeborg tvilte, men ville ikke motsi ham. Hun satte bare som krav at Dagny skulle bli med. Erik måtte gå med på det, men Dagny sa senere til moren:
«Mamma, dra du. Jeg skal flytte til noen. Han har bedt meg lenge.»
«Hvem er det? Du må jo presentere oss!» smilte Ingeborg.
«Det blir senere. Ikke vær redd, mamma!»
I virkeligheten hadde Dagny ingen. Hun skjønte at hun ikke var velkommen og ville ikke være en belastning for moren, som allerede var svak. Dagny leide et rom hos en eldre mann, Per, som bodde alene på landsbygda, med høner, geiter og griser. Han fikk raskt glede av å ha en veterinær i huset hun betalte leie, men Per prøvde ofte å gi henne pengene tilbake.
Dagny fikk det faktisk veldig bra der. Hun trivdes, folk likte henne, dyrene elsket henne, og hun fant alltid gode ord til alle. For hvert dyr, enten katt eller hund, hadde hun noe pent å si, og hun hadde alltid med en liten godbit.
«Her, Tassen, se hva Dagny har med til deg! Ikke vær redd, lille venn. Ring meg når det trengs både dag og natt!» sa hun til eierne.
«Du, Dagny mitt katt får bedre behandling hos deg enn når jeg er på legevakta!» lo Anne som hadde nabolagets fineste katt.
Dagny blomstret, men tankene gikk stadig til moren. Hun ringte Mange ganger, men fikk aldri tak i henne. Erik svarte hardt at moren hvilte, eller at hun ikke ville snakke.
En kveld, mens hun drakk te med Per, sukket Dagny: «Jeg savner henne sånn. Har ikke sett henne på et halvt år.»
«Ja, men la oss kjøre og besøke henne! Jeg har fortsatt min gamle Volvo, og jeg har førerkort,» fastslo Per.
Dagny fikk adressen til Erik. De dro og banket lenge på før en høy, blek kvinne åpnet og gjespet.
«Hva vil dere? Skal dere selge noe? Vi trenger ingenting,» svarte hun surt.
«Du må være Maja? Er du gift med Erik?» spurte Dagny.
«Ja, det stemmer. Og du er…?»
«Jeg er Dagny. Søsteren hans.»
«Aha. Og hva vil du? Jeg har time hos hudpleier straks.»
«Jeg skal bare hilse på mor. Vi forstyrrer ikke, jeg lover.»
«Hun er ikke her. Erik kjørte henne til et sykehjem. Hun ble for syk. Han har ikke tid, og jeg har mitt. Hvor hun bor, vet jeg ikke. Men vent, jeg kan ringe. Ja, Erik? Hun er her. Vil ha adressen. Ok.» Så skrev hun ned adressen og slang lappen til Dagny. «Og kom aldri tilbake.»
Dagny og Per dro til adressen, et anonymt aldershjem. Kunne denne tynne kvinnen med innsunkne øyne virkelig være moren hennes? Ingeborg, som alltid hadde vært høyreist, raus og sterk! Der lå hun nå, stille på en pute og stirret mot taket.
«Mamma! Det er meg, Dagny! Å, mamma, unnskyld at jeg ikke kom før. Jeg tar deg med hjem! Per har høner du skal få fersk egg og geitemelk! Og boller, mamma, jeg skal bake boller! Snakk med meg, mamma, jeg elsker deg!»
Til slutt fikk de henne hjem, for papirene viste jo at Dagny var datteren hennes, og Per nevnte at han var krigsveteran og skulle ringe generalen hvis de ikke fikk ta henne med seg Erik hadde nemlig sagt at moren skulle bli værende der for alltid.
Ti dager passerte, så kom Ingeborg seg opp og gikk til vinduet. Fra tunet kvitret hønene, geita brækte, og det luktet nybakt. Dagny haltet inn med boller på en tallerken, og moren stod og gråt. De klemte, Dagny ba alle verdens unnskyldninger for at hun ikke hadde vært der, og sa at nå måtte de bo sammen, ikke med Erik og Lisbeth.
Ingeborg holdt henne fast og gråt så hun igjen denne lille, rare jenta som ikke delte hennes blod, men som var god og omsorgsfull, og den eneste som ble værende da livet skrantet og hun ikke lenger var til nytte for sine vakre, suksessfulle barn.
«Det går bra nå, Dagny. Nå blir alt bedre, nå blir alt bra, jenta mi,» hvisket Ingeborg.
Da steg Per inn døra.
«Nå, jenter, skal vi ta oss litt te sammen?» Og sammen lo de, tok hverandre i hendene, og gikk mot kjøkkenet og inn i en ny tilværelse.
