Jeg pensjonerte meg og følte meg ubeskrivelig alene. Først i alderdommen innså jeg at jeg hadde levd livet mitt på feil måte.
Mange kvinner tror at ensomhet er noe av det verste som finnes. For mange betyr lykke å ha en stor familie, masse styr og bekymringer. Jeg har aldri vært enig i det. Jeg levde hele livet mitt kun for meg selv. Ingen forventet noe av meg, og jeg hadde ingen forpliktelser. Alt dreide seg om meg.
Etter universitetet begynte jeg å jobbe for et stort reisebyrå i Oslo som var ledende innen internasjonal turisme. I tillegg jobbet jeg som modell for et anerkjent byrå. Jeg tjente gode penger, og hadde et liv mange misunte. Venner og venninner mine var også vellykkede og levde komfortabelt.
Jeg følte meg velstående og reiste verden rundt. Menn har vært en del av livet mitt, men mistet jeg interessen, gikk jeg bare videre. Jeg tenkte aldri på å få barn. Skulle jeg virkelig bruke fritiden min på det? Skulle jeg gi slipp på friheten og bli en slik mamma som bekymrer seg over hver minste detalj? Jeg var redd for alt ansvar.
Tiden gikk fort, og nå er jeg en enslig pensjonist. Ensomheten er tung. Jeg har aldri giftet meg, og har heller ingen barn. Nå i alderdommen angrer jeg på at jeg ikke fikk et eneste barn. Først ville jeg ikke, senere hadde jeg verken lyst eller tid, og plutselig var det for sent. Jeg innså aldri hvor stor lykke det kan være for en kvinne å bli mor.
Når jeg ser på søsteren min, Ingrid, med sine to voksne barn og tre flotte barnebarn, forstår jeg at jeg har vært både sta og selvgod. Jeg har ikke lyttet til noen. Nå vil jeg gjøre alt jeg kan for å forsone meg med familien, være med niesene og nevøene mine, og kanskje møte en mann som også føler seg alene. Kanskje kan vi sammen finne ro og glede i en sen livsfase.
Livet går ikke alltid slik vi har tenkt, og noen ganger skjønner vi først alt for sent at lykken ofte ligger i relasjoner til andre mennesker. Gjennom feilene vi gjør, lærer vi hva som virkelig betyr noe.
