Du, hør på denne her: Under skilsmissen bestemte en rik ektemann seg for å gi kona si en forlatt gård langt ute på landet. Men ett år senere skjedde det noe som virkelig tok ham på senga.
Så, under skilsmissen sier Kjell-Arne med et uskyldig ansikt: Du vet at jeg ikke trenger deg her, ikke sant? Han gliser og sier at jeg heller burde dra tilbake til byen.
Jeg skjønte hvor landet lå. Vi hadde liksom startet fra null sammen, solgt leiligheten på Majorstuen og investert alt vi hadde i firmaet vårt. Kjell-Arne hadde bare slengt inn et soverom fra en gammel hybel, mens jeg sto for stå-på-vilje og smarte løsninger. Vi levde enkelt, flyttet fra en rimelig hybel til en annen, men til slutt fikk vi ting på stell.
Etter hvert begynte Kjell-Arne å oppføre seg som kongen på haugen. Han førte alle eiendommene og verdiene over på seg selv, slik at jeg nesten ikke skulle få fem flate øre etter skilsmissen. Da alt var under kontroll, søkte han om skilsmisse.
Synes du dette virker rettferdig, Kjell-Arne? spurte jeg, dypt skuffa.
Han bare trakk på skuldrene, helt kald.
Det har jo vært lenge siden du bidro med noe særlig. Jeg fikser alt, og det vet du, slengte han med leppa.
Du ba meg jo ta en pause og fokusere på meg selv, svarte jeg rolig.
Han sukket, lei av at jeg i det hele tatt gadd diskutere.
Uansett, husker du den gamle gården jeg arva av sjefen min, Per-Olav, da han døde? Ingen verdi i det hele tatt. Den er midt i ødemarka, men du får den om du vil, ellers får du ingenting.
Jeg skjønte veldig godt hva han drev med. Etter tolv år innså jeg at jeg hadde bodd sammen med en fremmed, egentlig.
Greit, men bare om gården står i mitt navn på ordentlig, svarte jeg.
Null stress. Jeg sparer jo litt skatt på det også, sa han og smilte overlegent.
Jeg begynte å pakke. Tok bare med meg det aller nødvendigste, og lot resten være igjen hos Kjell-Arne og hans nye, småfrekke kjæreste. Hvis han trodde han skulle få mer bruk for min kompetanse, tok han feil. Den nye dama hans virket mer kjepphøy enn smart, for å si det sånn.
Han la papirene fra seg foran meg og sa spydig: Masse lykke til.
Takk det samme, svarte jeg kort.
Og ikke glem å sende meg et bilde av kyrne dine, lo han hånlig etter meg.
Jeg svarte ikke, bare lukket bildøra og stakk. Tårene trillet idet jeg kjørte fra byen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sittet med hodet på rattet, før det plutselig banket forsiktig på bilvinduet.
Går det bra, kjære deg? En gammel dame og mannen hennes stod utenfor.
Jeg tørket tårene og så meg rundt hadde parkert ved en busslomme et sted midt i skauen.
Det går fint, jeg er bare litt overveldet, prøvde jeg å smile.
Hun nikket forståelsesfullt.
Vi har vært på sykehuset og besøkt en nabo som aldri får besøk. Du skal vel ikke mot Ås om du kjører denne veien?
Jeg blunket forvirret.
Ås? Der hvor jeg faktisk skal overta den gamle gården, måtte jeg le.
Å ja, selv om det knapt kan kalles gård nå lenger. Eieren døde, ingen har stelt der på agesvis. Folk stjeler fra fjøset, men noen få passer fortsatt på dyra litt av omtanke, svarte hun.
Utrolig sammentreff! Hopp inn, jeg kan kjøre dere!
Vi satt oss sammen i bilen, og vi rakk å bli kjent på vei utover mot gården. Hun het Bergljot, mannen Egil, og de visste alt om hvem som hadde drevet gården i hjel, hvem som fortsatt ga kyrne høy, og hvilket rykte stedet hadde. Da vi kom frem, sto jeg med nøkkelen i hånden og så utover åkerlapper som var dekket av ugress, og et fjøs som nesten raste sammen. Bare tjue kyr sto igjen. Likevel bestemte jeg meg for å bli. Jeg hadde ingenting å tape.
Ett år senere så jeg ut over grønne enger hvor åtti kyr beitet rolig. Jeg hadde solgt smykkene mine for å kjøpe kraftfor, brukt de siste sparepengene mine og stått på livet av meg. Men nå begynte pengene å rulle inn, og meieriproduktene våre ble sendt til både Follo og Østfold.
En dag kom det ei ung jente, Anniken, med et lokalavis-utklipp: Se, kjøletrailere selges billig! Jeg så straks at telefonnummeret tilhørte firmaet til Kjell-Arne. Jeg ba Anniken ringe og by en fem prosent høyere pris, mot at selgeren ikke viste frem kjøretøyene til andre.
Da jeg kom innom for å se på trailerne, traff jeg selvsagt Kjell-Arne. Han sto der målløs.
Du kjøper dem?
Ja, til gården du ga meg. Den har blitt en kjempebedrift, og vi må utvide, svarte jeg, helt kjølig.
Han ble bare stående og glane. Mens livet hans gikk opp i limingen, hadde jeg lagt alt det gamle bak meg.
Og til slutt fant jeg kjærligheten, vet du Stian, en grepa kar som kunne alt om traktorer og motorsager. Sammen fikk vi ei nydelig datter, og på dåpsfesten vår, mens sola skinte over åkrene og venner og naboer lo og lo, kunne Kjell-Arne bare stå langt borte og se at hans egne valg ikke hadde ført ham noe sted.
