Hvorfor har du bestemt deg for å skilles? spurte svigermoren hennes, som om hun hadde rett til det. Ingrid har ingen planer om å bo sammen med svigerforeldrene. Det var Eirik som overtalte henne. Han sa at moren hans ikke ville at sønnen skulle flytte ut. En mann på trettifire år! Men Ingrid syntes synd på ham.
Vi har forskjellige syn på livet. Slik er det bare. Vi er verken de første eller de siste, svarte hun, selv om hun egentlig ville sagt sannheten.
Hva var grunnen? Grunnen var at svigermoren ringte til Eirik på video hver dag for å sjekke om Ingrid taklet alt. Dette var på dagene da hun ikke kunne komme. I bryllupet, mens hun gratulerte de nygifte, sa hun følgende:
Jeg er så glad for at min kjære sønn endelig har giftet seg. Selvsagt kunne han funnet et bedre valg. Men det er som det er. Ikke ta det ille opp, svigerdatter.
Kanskje burde Ingrid ha gått da. Svigermoren hadde lenge drømt om at Ingrid skulle forlate Eirik og gjorde alt hun kunne for å få det til. Men Eirik forsøkte aldri å beskytte kona si. Og den dagen Ingrid og Eirik kjørte forbi svigermorens hus, og svigermoren ikke lot henne komme inn, sa ikke Eirik et ord. Svigermoren ville bare snakke alene med sønnen sin. Ingrid måtte vente ute i en time.
Og hvorfor dro hun ikke bare? Hun vet ikke. Men nå har hun bestemt seg. Ikke start med meg nå. Ulike meninger, det er bare på film. Kom igjen, si hva du egentlig ikke liker ved sønnen min. Jeg innrømmer, du er ikke den jeg hadde håpet for Eirik. Og nå som det er blitt slik, kan jeg ikke la deg dra før du forteller. Si meg, hva var galt?
Ingrid smilte lurt. Hun trengte ikke hennes tillatelse. Hun dro på egenhånd. Det var bare for ektemannens skyld at hun bodde der. Og det fantes bare én grunn til skilsmissen. Svigermoren. Jeg drar, sa Ingrid rolig. Jeg gir deg ikke lov, svarte svigermoren. Det bryr jeg meg ikke om. Du betyr ingenting for meg, svarte Ingrid.
Gi meg tilbake halvparten av prisen på ringen, ropte svigermoren. Hva sa du? Jeg vil ha halvparten av summen for ringen tilbake. For den Eirik kjøpte til deg.
Ingrid lo. Snakker du om ringen fordi det er det eneste sønnen din har klart å kjøpe i sitt liv? Du kan få den. Jeg vil ikke ha den.
Og så gikk de hver til sitt. Ingrid prøver å forstå hvordan hun godtok å gifte seg med en mann som Eirik. Svigermoren hadde jo vist sitt sanne ansikt allerede før bryllupet. Hvordan gikk Ingrid med på det? Bare Gud vet.
Jeg skal også gifte meg, sier en kollega en dag til Ingrid. Oi, med hvem? Uten å bli fornærmet… Ikke mulig, sier Ingrid, men skjønner straks. Med Eirik. Din eksmann. Tuller du? Du visste hvordan vi skilte lag.
Ja, jeg visste det. Men alle har sin historie. Eirik er så omsorgsfull. Og moren hans hjelper oss masse. Noen ganger for mye, men det får gå.
Det får bare være. Jeg er glad jeg er ferdig med ham. Forresten, se på ringen Eirik ga meg. Se her.
Ingrid visste allerede hva hun kom til å se. Det var den samme ringen Eirik pleide å kjøpe. Kan du tenke deg, de kjøpte ikke engang en ny ring. Ikke overraskende.
Det står Evig sammen gravert på den. Jeg skulle ønske jeg kunne viske ut den teksten.
