Uten uflaks ingen lykke
Hvordan kunne du la det skje, dum som du er! Hvem vil vel ha deg nå, med barn på armen? Og hvordan skal du klare å forsørge det barnet?! Du må ikke tro at du får noen hjelp fra meg! Jeg har oppdratt deg, skal jeg bære byrdene dine også? Gå ut av huset mitt, ta tingene dine og la meg aldri se deg igjen!
Ingvild sto der og lyttet til skrikene, blikket festet til gulvet. Siste håpet hennes om at tanten ville la henne bli til hun fant seg en jobb, brast rett foran henne.
Om bare mor hadde vært i live nå
Hun hadde aldri kjent faren sin. Moren døde for femten år siden, overkjørt av en fyllekjører i fotgjengerovergangen. Det offentlige ville sende henne til barnehjem, men da meldte det seg en fjern slektning mors tremenning. Hun tok Ingvild til seg, for hun hadde råd og hus nok til å gjøre det.
De bodde i utkanten av en liten by i Sør-Norge, der sommeren var het og vinteren våt. Ingvild hadde alltid hatt mat på bordet, fått ordentlige klær og lært å ta i et tak fra hun var liten det var alltid noe å gjøre i et hus med hage og dyr. Kanskje savnet hun mors kjærlighet, men hvem brydde seg vel?
Hun gjorde det godt på skolen. Etter videregående kom hun inn på lærerutdanningen. Studieårene løp forbi, og nå, med vitnemålet under armen, var hun tilbake i barndomsbyen. Men denne gangen var hjertet hennes tungt.
Du må dra nå, jeg vil ikke se deg mer!
Tante Ragnhild, men bare
Jeg mener det!
Hun tok kofferten og gikk ut i den stekende sommersolen. Hvordan hadde hun havnet her? Fornedret, avvist, med den gravide magen knapt synlig hun hadde vært ærlig, kunne ikke lyve.
Hun måtte finne et sted å bo. Hun gikk med hodet bøyd, overveldet av tankene, da en stemme stoppet henne:
Vil du ha litt vann, kjære?
En kraftig dame på rundt femti så nøye på henne.
Kom inn, hvis du er snill.
Hun rakte henne en mugge med kaldt vann. Ingvild satte seg på en benk og drakk grådig.
Kan jeg sitte her litt? Det er så varmt ute
Sett deg, jenta mi. Hvor kommer du fra? Du har bagasje med deg.
Jeg er ferdig utdannet lærer, leter etter jobb på en skole. Men jeg har ikke noe sted å bo Vet du om noen som leier ut?
Damen, som het Signe, studerte henne. Ren, men mørke ringer under øynene.
Du kan bo hos meg. Jeg skal ikke ha mye for det, men det må betales til tiden. Hvis du er enig, kan jeg vise deg rommet med en gang.
Glad for litt selskap og ekstra inntekt ute på landet, tok hun henne med til et lite rom med vindu mot hagen. Seng, gammelt klesskap, bord akkurat nok.
De neste dagene flyttet Ingvild inn og begynte å jobbe. Hun ble fort venn med Signe, og hjalp til i hus og hage. Hver kveld satt de sammen med en kopp te under epletrærne og pratet om livet.
Svangerskapet gikk fint. Ingvild betrodde seg: Jonas, kjæresten fra studietiden, kommen fra en velstående akademikerfamilie, hadde stukket av med en gang han fikk høre nyheten. Pengene han hadde gitt henne, skulle hun bruke med omhu.
Du gjorde rett i å ikke velge abort, mumlet Signe. Det barnet kommer til å gi deg glede.
I februar begynte riene. Signe kjørte henne på sykehuset, hvor Ingvild fødte en frisk gutt hun kalte ham Henrik. På barselavdelingen hørte hun snakk om en jente som var forlatt rett etter fødselen.
Er det noen som kan mate babyen? Hun er så svak, sa en sykepleier.
Ingvild tok henne opp. En bitteliten jente, hvit og myk som nyfallen snø.
Du skal hete Synne, hvisket hun.
Da kaptein Eirik Solheim, faren til jenta, kom inn, forandret alt seg. På utskrivningsdagen sto det en bil med blå og rosa ballonger utenfor. Offiseren hjalp henne inn, og ga henne to pakker: en blå, en rosa.
Byen snakket i månedsvis om bryllupet. Kapteinen, som var blitt rørt av Ingvilds godhet, fridde til henne. Og Ingvild, med Henrik i armene og Synne adoptert, gikk inn i et helt nytt liv.
Hvem skulle trodd at en het sommerdag og en mugge med vann kunne snu hele livet deres? Slik snur livet ofte sider du aldri har lest før.
I dag forstår jeg at lykke og uflaks ofte henger sammen, og at godhet alltid vendes tilbake på uventede måter.
