Kjære dagbok,
Jeg elsker mannen min veldig høyt. Vi har vært sammen i over sju år nå, og sammen har vi en sønn på seks. Han tilbringer mye tid sammen med gutten vår, tar ham gjerne med til verkstedet eller ut på små turer. Han tar også godt vare på meg gir meg blomster uten noen spesiell grunn, eller inviterer meg ut på en romantisk kveld i Oslo. Livet vårt er ganske alminnelig. Vi er en lykkelig familie, synes jeg.
Nylig lånte vi et lite beløp fra foreldrene våre og kjøpte vår første leilighet sammen. Jeg liker å holde hjemmet pent og koselig, og det lukter ofte av nybakte boller eller kake her. Jeg jobber svart, men klarer likevel å tjene nok til at vi lever greit. Jeg har mange drømmer for denne boligen på sikt håper jeg å realisere dem alle!
Til daglig jobber jeg på en frisørsalong på Majorstuen og tar også mange private oppdrag. Mannen min tjener godt, og selv om vi ikke sløser med penger, klarer vi å spare sammen om det er noe vi ønsker oss eller planlegger en ferie til Geilo eller Stavanger. Vi hadde tenkt å kjøpe oss en hytte på landet, men bestemte oss for å vente litt til.
For det meste er jeg fornøyd med livet og forholdet vårt. Vi fant hverandre sent, men jeg sier alltid at jeg ventet på å møte akkurat ham. Kjæresten min har et godt forhold til datteren sin han bidrar økonomisk og har kontakt med foreldrene til ekskona, siden datteren bor hos dem. Hva som egentlig har skjedd med ekskona, og hvor hun befinner seg nå, har jeg aldri brydd meg særlig om.
Jeg har aldri forsøkt å tvinge ham tilbake til sin gamle familie. Han var fri, og han bodde alene da vi ble sammen. Likevel uroer det meg mer og mer at han fortsatt ikke har skilt seg fra den kvinnen. På jobb, hvis noen spør hvorfor vi ikke gifter oss, svarer jeg at vi har utsatt det litt. Alt virker så normalt, og for meg kjenner jeg at selve bryllupet bare er en formalitet.
For litt siden spurte mamma om jeg ikke burde gi kjæresten min et ultimatum hvis han virkelig vil leve med meg, så må han fri til meg snart. Hun synes det er merkelig at han har et formelt forhold til en annen kvinne. At den andre fortsatt har alle rettigheter, mens jeg bare har ansvaret. Selv om vi nylig har flyttet inn i en ny leilighet, er det teknisk sett henne den tilhører. Hva kalles egentlig dette forviklede ekteskapet?
Etter å ha tenkt mye, forstår jeg at jeg må sette egne grenser og våge å kreve det jeg har krav på. Lykke handler ikke bare om kjærlighet, men om å finne balanse mellom rettigheter og forpliktelser. Jeg har lært at jeg ikke skal glemme egen verdi og må passe på meg selv selv når hjertet er fullt.
