Du skulle ha vært der, altså, på begravelsen til kona til Fjodor. Ikke en eneste tåre felte han, vet du. “Ser du, jeg sa jo det, han har aldri elsket Signe,” hvisket Tove til naboen sin. “Hysj, det spiller vel ingen rolle nå,” svarte naboen. “Barna er foreldreløse nå, og med en sånn far …” “Du får se, han gifter seg nok snart med Kari,” forsikret Tove. “Hvorfor Kari, da? Hun vil da ikke ha ham! Det er jo Gløydis han elsket før, har du glemt hvordan de sneik seg rundt på låven? Kari har jo sin egen familie nå, hun har glemt ham for lengst.” “Du vet visst alt, du,” lo Tove. “Selvfølgelig. Karis mann er jo en driftig kar. Hva skal hun vel med Fjodor og de ungene? Hun er fornuftig så det holder. Gløydis derimot, hun har det ikke lett med Mikkel. De to kommer nok til å flørte igjen,” mente venninna.
Signe ble gravlagt, og barna stod og klamret seg til hverandre. Mats og Pauline hadde nettopp fylt åtte. Signe hadde vært hodestups forelska i Fjodor da de giftet seg, men sannheten var ingen egentlig visste om han noen gang hadde elsket henne tilbake ikke en gang Signe selv.
Folk snakket nå, om at hun hadde blitt gravid, og at Fjodor var blitt nødt til å gifte seg. Den lilla Klara ble født altfor tidlig og levde ikke lenge. Etter det gikk det mange år før de fikk flere barn. Fjodor vandret rundt med sammenbitte lepper og svarte øyne, fåmælt og mutt. Folk kalte ham Bjønnn. Han sa lite nesten aldri et kjærlig ord. Ingen visste det mer enn Signe selv.
Til slutt smilte likevel livet til henne. Hun hadde bedt og grått så ofte for barn, bare Gud vet hvor mye. Så fikk hun to på én gang tvillingene Mats og Pauline. Hun knyttet seg mest til Mats, som var god og hjelpsom. Mats var den som slepte vannbøtten, selv om han var liten.
Pauline tok mer etter faren, taus og innadvendt. Hun ga aldri en klem, men fulgte alltid etter Fjodor ute i boden eller hvor han arbeidet, lyttet til historiene hans om arbeidet, om livet.
Signe elsket barna sine med hele hjertet sitt, men Pauline forstod hun seg aldri helt på. I Mats fant hun trøst og nærhet.
En kveld hun skjønte timen nærmet seg, tok hun Mats til seg og hvisket: “Gutt min, snart reiser jeg. Du må bli hovedpersonen her hjemme. Pass på søstra di, ikke la noen være slemm mot henne. Det er din plikt du er gutt, og hun er svakere.”
Mats spurte nesten med en stille stemme: “Men pappa, vil ikke han passe på oss?” Signe sukket tungt og svarte rundt: “Det får tida vise … Lev.” “Ikke dø, mamma, hva skal vi gjøre uten deg?” hulket Mats. “Gutt, hvis det sto til meg …” Hun falt stille i søvn den natta og våknet aldri igjen.
Fjodor satt ved senga og holdt hånden hennes uten så mye som et ord, uten en tåre. Sammenkrøket og fått grå hår over natta. Det var alt.
Etterhvert gikk dagene igjen. Pauline prøvde å ta seg av huset, lære å lage mat, vaske. Hun var altfor liten, så det var Fjodors søster, tante Nataliya, som hjalp til med alt og lærte Pauline litt etter litt.
“Tante, tror du pappa gifter seg på nytt, nå?” spurte Pauline en dag. “Hvem vet, jenta mi? Han forteller jo ikke meg hva han går og føler på,” svarte Nataliya. Hun hadde sin egen familie, mann og flere barn.
“Hvis han gjør det … vil du ta oss med deg da?” spurte Pauline. “Ikke tull, moren deres elsket dere altfor mye! Og faren deres kommer til å passe på dere,” svarte tante varmt.
Ryktet gikk i bygda om at det glødet opp mellom Fjodor og Gløydis igjen. “Hun er jo gal, Gløydis der driver og innleder på nytt med Fjodor og glemmer mannen hjemme,” sladra Tove utenfor butikken. “For en fjott,” lo konene, “hun vet da ikke sitt eget beste.” Da kom ordføreren, Magnus Leon, og jagde dem bort: “Slutt med å bry selg med livet til naboen dere vet jo ikke engang om det er sant!”
Gløydis og Fjodor hadde jo en fortid. Folkene kunne skrevet roman om den kjærligheten. Men så ble Fjodor sendt til en gård langt borti landet for å hjelpe til med våronna ett par måneder. Da rakk Gløydis både å bli sammen med Mikkel og gifte seg med ham før Fjodor var tilbake. Fjodor slo til Mikkel, så ferdig med Gløydis de snakket ikke mer etter det.
Folkene på landet la snart merke til at han ofte var rundt Signe istedet som blomst spratt hun og skinte. Signe hadde vært forelska lenge, men aldri sagt noe hun var liksom ikke på nivå med Gløydis. Men sånn er livet, ikke sant? Så plutselig ble de gift en dag på kommunehuset, bare Fjodors søster og Signes gamle mor var til stede. Moren hennes hadde sin egen dramatiske fortid, men Signe var rolig og ordentlig.
Signe fikk gjennomgå for det da også. “Hun skal få slite, den stakkaren. Han elsker henne ikke!” sukket de eldre damene på bygda. Men merkelig nok var Fjodor trofast. Kanskje var han ikke den hjertelige typen, men han var aldri utro. I bygda kan man knapt skjule noe lenge.
Femten års ekteskap, og aldri noen skikkelig krangel engang. Så ble Signe plutselig syk en vinter. Kreftene rant ut; det gikk ikke over hele bygda visste hvor det bar.
Så kom Gløydis tilbake på banen. “Fjodor, skal jeg komme over med noen boller til ungene? Kanskje vi får skravla litt?” smilte hun lurt og viftet med en bolleboks. Men Fjodor ristet på hodet, vennlig men bestemt. “Takk, men søstra mi bakte masse til dem i går.” Hun forsøkte igjen, “Jeg mener det bare godt, Fjodor.” “Det gjør hun også, Glo.” Så prøvde hun seg frekt: “La oss møtes ved mølla i kveld som før … husker du ikke?” Fjodor stoppet og så strengt på henne. “Det som var, er for lengst over, Gløydis. Barna og Signe det er livet mitt nå.” “Men kjærligheten dør vel ikke?” nektet Gløydis å gi seg. “Det du kaller kjærlighet, har vokst over for lenge siden. Jeg elsker barna mine. Jeg elsket Signe.” “Men du elsket henne ikke!” insisterte Gløydis. “Gå hjem, Gløydis,” var det eneste Fjodor svarte, og han snudde og gikk raskt hjem til barna.
Hun ble stående igjen midt på bygdeveien med bolleboksen i hånda.
Årene gikk. Barna vokste opp, og tante Nataliya kom like trofast på besøk. Hun visste som ingen andre at broren bare hadde plass til én i hjertet sitt. “Pauline, jeg har hørt rykter om at du er blitt forelska i Kristian Rønning?” sa hun til niesa en dag.
Pauline smilte litt beskjemmet. Hun hadde blitt så fin, tenkte tanten. “Ja, og hva så?” svarte Pauline åpent.
“Se til at du ikke gir deg helt blindt hen,” sa Nataliya strengt. “Du vet hvorfor.” “Jeg elsker ham, tante, mer enn jeg har elsket noe før. Jeg gjør det resten av livet mitt, det vet jeg.”
“Du tror det nå, jenta mi. Men du kan ikke vite. Og tenk på Kristian kan han?” “Hvis han svikter meg, kommer jeg aldri til å kunne elske noen andre.” “Det tror jeg faktisk på,” svarte Nataliya.
En fredagskveld ventet Pauline og Mats på faren etter jobb, men han kom ikke. “Han er alltid borte på onsdag, fredag og søndag … da går han til mammas grav,” hvisket Pauline. “Hvordan vet du det?” undret Mats. “Tuller du? Kjenner du ikke pappa bedre enn det?” svarte hun og dro broren med seg ut på kirkegården.
De lurte seg gjennom kjøkkenhagen, hysjet på hverandre, og der så de Fjodor, sammenkrøket ved grava. De stod usett og lyttet. Fjodor snakket lavt til Signe.
“Ja, Signe… nå gifter snart Pauline seg. Jeg har spart opp til henne ja, Nataliya har hjulpet masse. Det går greit med oss. Beklager at jeg ikke klarte å sette ord på alt mens du levde. Men hjertet mitt sa det til deg mange ganger. Jeg snakker ikke så mye, men jeg har elsket deg hele tida … du var alt.” Han reiste seg og gikk mot porten, tungt og stille.
Pauline så på Mats, og tårene sto i øynene på lillebroren.
