Min lillebror bestemte seg, av alle ting, for å flytte inn hos svigermora si, og vi skjønner fortsatt ikke hva i alle dager som fikk ham til å finne på det…
Han giftet seg altså så tidlig at det nesten burde vært forbudt 18 år gammel og full av iver etter å ta vare på seg selv (og vise resten av oss at han jammen var voksen).
Helt siden han kom hylende hjem fra sykehuset har jeg egentlig passet på ham, og barndommen min tok slutt omtrent samtidig som bleiene hans startet. Da han vokste opp, fant han en kone, giftet seg, og flyttet ut, ble livet hans forandret fra topp til bunn men dessverre ikke akkurat til det bedre.
Hun var like ung, men med en personlighet som kunne konkurrere med en sur strømpe. Allerede på første møte ante vi uråd; hun manglet det meste av folkeskikk og synes å ha lagt sjarmen igjen hjemme. Jeg kunne rett og slett ikke skjønne hva han så i henne. De flyttet inn i en leilighet like ved svigermor, som for øvrig elsket å ha hånden på rattet. Svigerfaren hans var som en stille bok: sa sjelden noe, og svarte for det meste med å nikke tafatt. Svigermor, derimot, delte ut ordre som om hun ledet en tropp i garden, og alle følte de måtte lystre. Hun kritiserte og kjeftet stadig på min bror, og kona hans virket omtrent like fornøyd med ham som hun var med gammelt brød.
Måten de behandlet broren min på gjorde meg både sint og oppgitt. Jeg tok ham til side, prøvde å overbevise ham om at han ikke måtte finne seg i det, men han påsto at alt var bare fryd og gammen, at kona elsket ham, og at livet var slik de ville ha det. Men etter hvert så jeg at han forandret seg. Han endte opp som en kopi av svigerfaren, sa omtrent aldri sin mening og svarte stort sett med litt nølende nikk. Men til slutt var det kroken på døra for tålmodigheten hans han orket bare ikke mer. En dag pakket han sakene sine og dro, uten å ytre et eneste ord.
Jeg hadde aldri sett ham slik før Et syn for guder, sa folk, men jeg syntes bare synd på ham. Han innrømte seinere at han angret dypt på at han giftet seg så tidlig.
Alle har vi våre grenser og når tålegrensen er passert, kan det hende du bare pakker snippesken, lukker døra stille og forlater en situasjon som burde vært slutt for lenge siden.
