Du vet, jeg satt på en tømmerstokk ved siden av naboens hytte og så på den lille villaen min, der kona mi, Gunhild, fremdeles lå og sov. Jeg, Einar, tenkte på det hele mens vinden svirret i trærne.
Knut, gutten som bor rett ved siden, vridde på en skiftenøkkel på motorsykkelen sin og ropte over til meg:
Sånn, Einar, dere har jo akkurat feiret bryllupet, så la Gunhild få puste litt etter den store dagen.
Hva da? Jeg er lei av det bryllupet, hun tappet meg for all energi den dagen.
Tappet deg? spurte han med et medfølende smil.
Jeg spyttet ut en solskinnsbiter av solsikkefrø og rynket på nesen:
Det er sånn! Da jeg kom med gave til hunnen, begynte hun å lage tull med en gang. Hun stod i hagen halv dag og lekte med gåter, så måtte hun også danse en liten romsk danse, og til og med buksa mi revnet av anstrengelsen.
Jeg fikk den nye buksa av far, så jeg giftet meg med henne. Jeg løp som en gal for å nå rommet hennes, men da jeg kom fram, var hun allerede ute av vinduet og hadde hoppet. Vi lette i halve landsbyen i et halvt døgn, så fant vi henne bare leende og sa at hun hadde ombestemt seg. Jeg knuste buketten hennes, og hun begynte å gråte. Jeg forstår ikke humoren hennes. På seremonien oppførte hun seg som en gås, som om jeg tvang henne til å gå i brudekjole. På middagen nektet hun å la meg ta på henne, redd for å ødelegge kjolen. Hun sa: Einar, du har så fete fingre av å ha spist stekt fisk, men min kjole er dyr, den er ingen serviett for deg.
Så ikke tenk på bryllupet, sa Knut rolig.
Knut la fra seg nøkkelen og strøk håret bak øret:
Vet du, Gunhild er en rolig jente, sånne kriser har hun aldri hatt.
Ja, de fleste kvinner er greie, men jeg fikk en som er litt rarere. Jeg står opp tidlig, gjør alt arbeid, og hun ligger og sover! Hun kan i det minste sette på en tekanne.
Skal hun ikke jobbe?
Knut så overrasket ut.
Nei, hun vil ikke lete etter jobb. Hun sier hun bare vil hvile etter studiene. Moren og bestemor sender henne penger i hemmelighet til smykker, så hun ikke alltid klager på meg.
Knut tenkte litt og så rett på meg:
Da er du virkelig i en dårlig situasjon, Einar. Du har funnet en lat kvinne, så send henne bort en stund til hun får barn. Prøv å
Jeg visste jo ikke at familien til Kerstins far hadde oppdratt henne så lat. De ropte alltid at hun var som gull, men nå er de bare glade for å kaste henne som ballast. Det er så dumt av dem.
***
Landsbyen er rolig, elva sildrer, gresshopper summer, kyr brøler av og til, og en hund lattermildt bjeffer mens han høster morgengryet. Traktorer og motorsykler brummer langs den støvete grusveien.
Kåre! ropte Gunhild fra vinduet på hytta, middagen er klar, kom inn!
Jeg er på vei, svarte Knut tregt, lente seg mot motorsykkelen og så over til nabohuset. Jeg kunne høre alt som foregikk i nygifte parets stue, siden vinduene stod åpne.
Åh, Einar, kan du skrelle potetene, så henter jeg løken, sang den søte stemmen til Liv.
Hvorfor er jeg den som skal skrelle, det er en kvinnes arbeid, hørte Knut min venn Vasjas stemme rope. Jeg har allerede kuttet kyllingen din.
Hehe, de lager bare middag, mens jeg allerede har den klar hjemme! lo Knut. Jeg er klar for å spise.
Gunhild svarte fra kjøkkenet:
Jeg er opptatt med håret mitt.
Du drar på deg flere problemer, Liv!
Liv lo:
Jeg vil bare se vakker ut, som en filmstjerne. Jeg har sett en video av Sofia Loren og tenker jeg kan bli som henne. Jeg har en DVD med det også.
Knut nikket og så på vinduet i nabohuset.
Hvilken respons får du der inne?
Han kastet motorsykkelen sin til side, bøyde seg inn og tittet inn. Inne så han Gunhild danse i midten av rommet med håret i en stor krøll som en liten krone på hodet. Einar sto ved bordet med hodet bøyd over en skål.
Knut spiste suppen uten appetitt, så på Einars munn, og sukk:
Du kan tro det, Katja, hvordan Vasja ble lurt?
Hva skjedde? spurte hans kone.
Han giftet seg med Gunhild fra byen, den som nettopp kom hit for å bli barnepasser.
Jeg husker henne, hun gikk til lærerutdanning, men hun fikk den aldri.
Ja, hun var bare en liten tullepike med hodet fullt av dans og klær. Og Einar er dum, han tok henne uten å spørre. Han kunne ha giftet seg med din søster, Maja, som fortsatt er ung.
Katja snudde bort ansiktet sitt. Maja, den yngre søsteren, var også litt rund og tung, akkurat som Katja selv. Da Katja var slank, giftet hun seg med Kolbjørn før hun ble tykk, mens Maja aldri fikk sånn flaks: hun var alltid tykk fra barndommen. Etter noen år ble de begge små og runde som boller.
I nabohuset hørtes høy musikk og kvinnelig latter. Knut rynket pannen og gikk til vinduet for å se. Han så på Einar i hagen:
Vasja, du er i en drivved av rot. Hvorfor lar du din kone lage så mye bråk i huset midt på dagen?
Det er bare Kåre som kom på besøk. Hun er fra byen og satte på magnetoen.
Knut så på Einar med en streng tone:
Hvor lenge skal du tåle dette, Einar? Du gjør alt husarbeid, men din kone bare ler og gjør kaos. Du er helt gal!
Einar så tungt på ham:
Hva kan jeg gjøre, hvis hun er sånn? La henne leke så lenge hun vil.
Hun er ikke lenger en liten jente! Hun er en voksen kvinne, en kommende mor, en husvert! Du må sette grenser, kaste magnetoen ut av vinduet. Mine damer har ingen venner, de bare strikker sokker i fritiden!
Einar ble litt trist og så på Knut:
Dra til din mor, jeg ordner meg selv.
***
Neste dag regnet det nonstop. Grå himmel, ingen sol. Katja lagde syltetøy på kjøkkenet, mens Knut vandret fra rom til rom.
Det er kjedelig, Katja.
Gå plukke sopp. Ta på regnjakken, etter regnet vil det dukke opp friske sopper, foreslo hun.
Nei, vil ikke gå alene.
Ring Einar.
Knut pustet tungt.
Å nei, kanskje han er sint på meg.
Han så ut av vinduet og så Einar gå mot hytta med en pose i hånden.
Hei, nabo, ropte han da Einar kom inn.
Knut gikk mot ham.
Kåre, jeg har røkt fisk selv, vil du ha en smakebit?
Knut smilte og sa:
Det høres bra ut, jeg elsker fisk. Skal vi ta en kopp te på kjøkkenet?
De satte seg ved bordet i stillhet. Til slutt spurte Knut:
Hvordan går det hjemme? Er hun fortsatt her?
Hun er borte, svarte Einar.
Knut knipet sammen avisen og fortsatte:
Hva kjøper Gunhild i butikken? En pose med ferdiglagde dumplings og leppestift?
Hehe, hun kjøper bare kosmetikk, sier Katja at hun ser på hyllen i butikken og bestiller alt til seg selv. Jeg hadde håpet hun hadde kjøpt noe til familien, som brød eller kaker.
Gunhild, som stod ved komfyren med en tresle i hånden, så stille ned.
La henne kjøpe det hun vil, hun er så opptatt av å pynte seg, mumlet Einar.
Knut spurte videre:
Har dere tenkt på at kvinnene burde bli venner? Katja kan lære Gunhild å rydde, lage mat og vaske klær. De kan hjelpe hverandre i stedet for å krangle over småting.
Einar nikket.
Gunhild, du må snakke med meg, du er så vakker. Hva har du gjort med deg selv?
Gunhild hadde bleket håret hvitt, fått på seg falske øyevipper og sminket øyenbrynene.
Liker du det? spurte Einar.
Jo, jeg er en helt annen nå. Jeg var søt, men nå er jeg en skjønnhet, sa hun.
Det er Turid fra skjønnhetssalongen som gjorde dette, sa hun.
Gunhild gledet seg over at naboen Katja likte henne:
Hvorfor ikke? Jeg går nå til Katjas hus.
Gunhild tok på seg en fin kjole, sminket leppene, men så raskt trist ut. Hun tok av seg kjolen, skiftet til en morgenkåpe, vasket ansiktet, og knyttet håret i en knute.
Einar, satte hun seg på dørkarmen der han hvilte, du klager på meg til naboene? Jeg er lei av å høre på alt dette.
Einar så overrasket ut.
Jeg? spurte han.
Gunhild begynte å gråte. Fra den dagen endret hun seg drastisk. Hun sluttet å stirre i speilet, begynte å vaske huset, bake brød, og gikk hver dag til naboens hus og kom tilbake med et trist uttrykk. Hennes smil og latter forsvant, musikken i hytta stilnet.
En morgen stod hun ikke ved siden av ham i sengen. Ingen var der, kun et lapp på døren:
«Einar, jeg har tenkt over alt jeg er en dårlig kone. Du klager hele tiden, du gir meg skylden for alt. Jeg kan ikke klare dette lenger. La oss gå hver vår vei. Ikke let etter meg, du vil aldri finne meg. Farvel.»
Hva i all verden? stønnet Einar, «Gunhild, min Gunhild!»
Knut kom løpende for å trøste ham:
Hun løp av gårde, la henne gå. Kanskje hun vil finne seg selv i byen. Jeg sa jo at hun ikke var en god kone. Du får nok en ny, en som vil jobbe hardt.
Og plutselig kom Katja inn med sin yngre søster, den runde Manja.
Manja, er du ikke min kone? spøkte Knut. Einar så sint og snudde bort ansiktet.
Knut så ut av vinduet på nabohytta og sukket:
Hvorfor får jeg ikke noen å fiske med? Katja!
Hva roper du? ropte Katja fra kjøkkenet, irritert.
Siste tiden har forholdet mellom Katja og Knut blitt som en svart katt som løp gjennom huset: de har begge endret seg etter at Gunhild løp. Det plager Knut.
Hva, Katja? spurte han i en irritert tone. Du kaster alt på meg, jeg får ikke puste, jeg kan ikke sette meg ned.
Katja svarte:
Jeg er ikke en arbeidshest, jeg er en kvinne, Knut. Jeg vil ha parfyme, leppestift, gå i byen, prøve kjoler
Åh, nå forstår jeg. Det er Gunhild som har påvirket deg.
Det er ikke Gunhild, sukket Katja. Jeg ser ikke lenger livet med deg. Jeg står ved komfyren, ser på kua, tenker på siste gang jeg danset. På skoleballen med deg. Åh, Knut
Einar kom tilbake til landsbyen, reparerte vinduer og dører på hytta. Knut hørte hammeren slå og kom løpende.
Hva gjør du, Einar?
Knut stod i porten, overrasket.
Jeg drar, nabo.
Hvor?
Knut fikk panikk og åpnet munnen.
Jeg heter Knut, jeg flytter til sentrum. Der er en klubb, et kafe, noe å ta med deg til.
Hvilken kone? Gunhild er borte.
Jeg har funnet en annen Jeg har funnet en ny jobb i sentrum, et lite hus. Jeg flytter dit.
Knut var målløs, ropte:
Du har mistet forstanden, Einar! Du stolte på en uansvarlig kvinne! Du kommer tilbake uten bukser, uten kone! Ikke gjør så dumt, hør på meg. Ta min søster Manja, hun kan lage suppe, bake kaker, vaske skjorter
Einar lo og smilte bredt:
Lykke finnes ikke i kaker! Den finnes i en elsket kvinne. Vi kan spise ferdigmat, men hun, min vakre Gunhild, er ved min side! Jeg var feil før, men nå er jeg klar.
Knut ropte på ham, men Einar fortsatte å le og løp sin vei.
Knut ristet på hodet: En fjols, giftet seg med en gal dame og ble selv gal To sko på ett hode.
Han gikk hjem, sukket og så Katja på verandaen, med en koffert i fanget.
Hvorfor er du her? spurte han forvirret.
Jeg sier opp, Knut. Jeg drar til sentrum for å finne jobb! Jeg er lei av å slite for deg! Jeg vil også ha frihet som Gunhild
Katja gråt høyt, mens Knut forsiktig tok kofferten fra henne og omfavnet henne.
Du skulle ha sagt det, Katja
Knut sukket: Du var lei, du ville slå bordet med knyttneven Jeg skulle ha lyttet, Katja
Knut sto igjen med mange tanker, men livet i bygda fortsatte videre.
