«Vil du ha mannen min? Han er din!» sa kona med et skjevt smil til den fremmede kvinnen som plutselig sto i døren.
«Vent litt, Ingrid! Det ringer på døren. Jeg ringer deg opp igjen når jeg har funnet ut hvem det er og hva de vil,» sa Elise nølende, idet hun avsluttet samtalen med barndomsvenninnen. Ingrid hadde nettopp underholdt henne med morsomme detaljer fra svigermorens bursdagsfeiring, og Elise hadde gapskrattet, som om hun så en komedieforestilling.
Elise gikk bort til døren, tittet i dørkikkerten og ble overrasket. Hun hadde ventet seg en nabo, ettersom det var vanskelig for fremmede å komme seg inn i borettslaget. Men på dørmatten sto en ung kvinne hun aldri før hadde sett, med litt underlig utseende.
Elise bestemte seg for å ikke åpne døren. Det var best å unngå kontakt med ukjente, særlig i disse tider hvor svindlere stadig var på ferde. Hun levde etter én fast regel: Ingen samtaler med fremmede. Svindlere levde av godtroende folk, men Elise var ikke blant dem.
Hun skulle akkurat til å ringe Ingrid opp igjen da det ringte på døren en gang til. Kvinnen utenfor var tydelig fast bestemt på å få svar.
Elise var alene hjemme; mannen hennes, Eirik, hadde dratt til en kompis for å hjelpe til i hagen. Hun gikk tilbake til døren, tittet gjennom dørkikkerten igjen og undersøkte kvinnen nærmere.
Det var noe både underlig og ynkelig ved henne, men Elise følte ingen fare.
«Hva er det verste som kan skje hvis jeg åpner og sier hun må gå? Da kan jeg få helgekvelden min tilbake,» tenkte Elise. «Hun har sikkert gått seg bort eller skal prøve å selge meg et eller annet tull.»
Med et bestemt drag på skulderne åpnet Elise døren. Kvinnen rettet seg opp og fiklet nervøst med håret før hun sa noe.
«God dag! Det er deg som er Elise, ikke sant?» spurte hun, mens hun fingret på skjerfet sitt. «Ja, selvsagt er du det hvorfor spør jeg egentlig?»
«Interessant,» tenkte Elise. «Svindlerne i dag er blitt så proffe. Hun vet til og med hva jeg heter.»
«Hvem er du, og hva vil du? Du har stått her i fem minutter. Jeg har ikke invitert deg, så si det du skal eller gå!» svarte Elise bestemt.
«Er Eirik hjemme?» spurte kvinnen, noe som både overrasket og gjorde Elise mistenksom. «Hun vet også navnet til mannen min. Denne samtalen er nøye planlagt.»
Elise holdt egentlig på å si noe helt annet, men isteden lot hun seg overraske.
«Du er her for Eirik?» spurte hun.
«Nei, jeg er her for å snakke med deg. Men hadde Eirik vært hjemme, hadde samtalen blitt mye vanskeligere,» svarte kvinnen med en nesten avslappet oppriktighet.
«Vanskeligere for deg? Hva foregår det her?» tenkte Elise, nå oppriktig nysgjerrig.
«Han er ikke hjemme. Så hva vil du?» spurte hun.
«Kanskje vi skal gå inn? Det er litt rart å snakke om slike ting ute i gangen,» foreslo kvinnen, nå mer pågående.
«Ikke tale om! Jeg kjenner deg ikke, og jeg slipper ikke fremmede inn. Si det du har på hjertet og gjør det kjapt,» svarte Elise kontant.
«Vil du virkelig diskutere detaljene rundt mitt forhold til Eirik her, foran naboene?» svarte kvinnen med et ironisk smil.
«Hva? Hvilket forhold?» utbrøt Elise, høyere enn hun hadde tenkt.
«Elise, går det bra?» kom det fra fru Pedersen, naboen i naboleiligheten, som akkurat hadde kommet ut av heisen.
«Hei fru Pedersen! Alt i orden her. Hvordan er været ute?» svarte Elise, i forsøk på å avlede henne.
«Det ser ut til å bli regn,» svarte fru Pedersen, men hun hastet ikke akkurat inn i leiligheten, nysgjerrig som hun var.
«Kom inn da,» sa Elise motvillig til kvinnen.
Kvinnen kastet et interessert blikk rundt i leiligheten da hun først kom inn, og blikket hennes vandret over bøker og bilder på veggene.
«Du har fem minutter. Snakk,» sa Elise, og stilte seg i veien så kvinnen ikke skulle trenge lengre inn i stuen. «Dette er ikke et museum.»
«Jeg heter Kristina,» svarte kvinnen og tok av skjerf og kåpe. «Eirik og jeg er forelsket.»
«Åh, det var originalt! Hadde du ikke noe bedre på lager?» svarte Elise med et sarkastisk smil.
«Er det så rart? Folk forelsker seg. Du er ikke den første kona som har mistet mannen sin,» svarte Kristina selvsikkert, og prøvde å snike seg forbi Elise.
«Er du sikker på at han ikke elsker meg lenger, men elsker deg?» spurte Elise, fremdeles med et smil.
«Helt sikker! Ellers ville jeg ikke vært her,» sa Kristina skråsikkert.
«Problemet er at mannen min ikke elsker noen. Han vet ikke hvordan. Så du tar feil, kjære deg,» svarte Elise kaldt.
Kristina rakk ikke å svare før døren gikk opp og Eirik kom inn…
og Eirik stoppet brått, overrasket over å se en fremmed kvinne i gangen.
«Kristina? Hva gjør du her på en lørdag? Er det noe fra jobben?» spurte han forvirret.
«Nei, hun er her for deg,» svarte Elise, og nøt øyeblikket.
«For meg? Hva mener du? Har det skjedd noe på jobb?» fortsatte Eirik, helt forvirret.
«Nei, kjære. Hun har kommet for å hente deg fra meg. Helt seriøst,» sa Elise med et smil.
Kristina, tydelig flau, tok raskt på seg kåpe og skjerf igjen og rygget mot døren.
«Drar du allerede? Hva skjer med Eirik da? Det er fritt fram, du kan få ham! Jeg er faktisk mer enn fornøyd om du vil ha ham,» sa Elise og lo.
Men Kristina forsvant raskt ut døren uten et ord.
«Hva i all verden var det der?» spurte Eirik, helt fortumlet.
«Det får du si meg! Hvorfor dukker denne kvinnen opp og hevder at du skal skilles og flytte sammen med henne?» sa Elise, og krysset armene.
«Mener du det? Jeg aner virkelig ikke hva dette gjelder. Hun har begynt å oppføre seg rart på jobben, men jeg har aldri gitt noen grunn til det. Jeg orker ikke mer av sånt tull. Du vet jeg holder det jeg lover,» svarte Eirik alvorlig.
«Bra. For du vet det, Eirik jeg finner meg ikke i slikt. Men ærlig talt, noen kvinner i dag gjør hva som helst for å løse sine egne rotete liv,» sa Elise og ristet på hodet.
Eirik tok av seg skoene og gikk inn på kjøkkenet, mens Elise ble stående og tenke et øyeblikk. Hun bestemte seg for at slike hendelser aldri mer skulle få forstyrre roen i hjemmet hennes. Uten å ville det, måtte hun trekke på smilebåndet over hvor klønete planen til Kristina egentlig hadde vært.
Hun visste nå at, uansett hvem som prøvde å blande seg, var forholdet deres sterkere enn noen utenfor kunne ane. Og ofte er det sånn i livet: Det som er bygget på ærlighet og tillit, tåler selv de mest uventede stormer.
