Å ELSKE I TÅLMODIGHET, Å TÅLE MED KJÆRLIGHET
Egil og Ingrid hadde et kirkebryllup. På selve bryllupsdagen, da prosesjonen nærmet seg kirken i Oslo, blåste det plutselig opp til et voldsomt sommeruvær. Hvor det kom fra, visste ingen. Vinden rev sløret av bruden, og det fór som en ballong oppover mot himmelen, danset i virvelvinden og dalte til slutt ned i en skitten vanndam. Alle gjestene gispet. Uværet stilnet like raskt som det kom. Egil løp etter sløret, men rakk ikke å ta det.
Sløret, som var helt hvitt og rent, lå nå i den svarte dammen. Forvirret ropte Ingrid til sin forlovede:
Egil, ikke ta det opp! Jeg vil ikke ha det sløret på meg!
Gamle damene som satt på kirkebakken nikket til hverandre og mumlet: Nå blir nok livet til de unge fullt av storm og motgang
De kjøpte en kunstig, hvit blomst i nærbutikken, festet den til frisyren hennes å finne et nytt slør rakk de ikke. Man kan jo ikke komme for sent til sitt eget bryllup!
De nygifte sto i våpenhuset foran alteret, holdt bryllupslysene i hendene, ga hverandre ekteskapsløfter for Gud. Men de hadde også vært på folkeregisteret og giftet seg der, feiret med fest og hele familien for folk
Tre år inn i ekteskapet hadde de allerede to barn datteren Solveig og sønnen Martin. Familien levde rolig, slik mange familier gjør, og de visste ikke hva sorg var.
Ti år senere, banket det på døra hjemme hos Egil og Ingrid. Ingrid var alltid gjestfri, både mot inviterte og uventede gjester. Alle ble tatt godt imot, servert mat, te og gode samtaler. Men denne gangen var det noe spesielt. Gjesten kom mens Egil ikke var hjemme.
Ingrid la straks merke til kvinnen som sto på trappa. Hun var vakker, vennlig, ung og hadde selvsagt en flott figur.
God dag, Ingrid. Jeg heter Milla. Jeg er den kommende kona til din mann, presenterte kvinnen seg.
Jaså, virkelig? svarte Ingrid målløs.
Har Egil vært din forlovede lenge? spurte Ingrid, lettere sarkastisk.
Lenge nok. Men nå har jeg ikke tid til å vente mer. Egil og jeg venter barn, svarte Milla uten å nøle.
Jasså, det klassiske: konen, elskerinnen, og et uekte barn
Vet du, unge dame, at Egil og jeg er viet for livet? Og at vi har to barn sammen? prøvde Ingrid å forklare.
Jeg vet alt. Men Egil og jeg elsker hverandre! For evig! Skjønner du? Og dere kan skille dere i kirken. Jeg har sjekket. Det er mulig, prøvde Milla å overtale.
Vet du hva, unge dame, jeg råder deg sterkt til å holde deg unna andres familieliv! Vi ordner dette selv, du trenger ikke blande deg, sa Ingrid irritert. Ha det!
Milla trakk på skuldrene, snudde og gikk.
Ingrid slo døren hardt igjen.
«Hun har funnet ut alt Neida, søte deg, Egil er ikke din!» tenkte hun sint.
Tankene begynte å snurre. Egil oppførte seg jo annerledes i det siste han var mindre med barna og med henne, stadig noe ekstra å gjøre på jobb, overnattinger på «fisketur» eller «jakt», skuffende nok. Ingrid kjente lukten av svik kvinner merker slikt med en gang, det blir en egen stemning hjemme, spenning i lufta
Likevel jagde hun de mørke tankene bort. Kanskje hun bare innbilte seg, og Egil var trofast.
Senere på kvelden, etter hun hadde stelt opp god middag, satte hun seg overfor Egil. Hun visste: man bør alltid mette mannen først, så får man kanskje bedre samtaler om store og små problemer etterpå.
Da Egil takket for maten, gikk hun rett på sak:
Egil, er du forelsket? spurte hun med hjertet i halsen.
Ja, svarte Egil stille.
Din flamme var her i dag. Er det seriøst? Hun fryktet svaret.
Jeg er et svin! Jeg klarer ikke leve uten Milla! Har forsøkt å avslutte det går ikke! La meg gå, Ingrid! Tryglet Egil.
Du er fri , svarte Ingrid. Hun visste at det ikke hjalp å trygle, å minne ham på barna eller ekteskapet deres. Livet ville gi dem svaret selv.
Egil flyttet til Milla.
Ingrid dro til kirken og snakket med presten. Presten lyttet til hennes sorg og forsøkte å trøste:
Min datter, kjærligheten er tålmodig, og den falmer ikke! Du kan skille deg, for han har ikke vært deg tro. Eller du kan tilgi og håpe. Herrens veier er uransakelige
To måneder senere kjente Ingrid at hun bar på et nytt barn Egils barn. Hun tok det som et tegn. Kanskje Egil en dag ville angre og komme tilbake. Med det håpet holdt hun ut svangerskapet.
En sønn ble født. Moren hennes foreslo å kalle ham Jan, norsk variant av Egil. «Kanskje, jenta mi, kommer Egil tilbake. Alt kan skje i livet »
Heldigvis støtte mamma henne hele veien: hun stelte barna, matet dem, fortalte eventyr, lærte dem vett og forstand.
Egil glemte ikke Solveig og Martin. Han kom med gaver, tok dem med til hytta og ga Ingrid penger via overføringer.
Ingrid hadde gitt streng beskjed til barna om ikke å fortelle faren om lillebroren Jan. Men barn er barn, og Solveig røpet det til Egil under et besøk. Egil trodde Ingrid hadde funnet seg en ny mann. Han fikk vondt i hjertet, og minnene om deres lykkelige tid presset på. Han kunne ikke drømme om at Jan var hans barn.
Samtidig lå Milla på sykehuset for å beholde sitt svangerskap. Egil løp med frukt, syltede agurker og «god» kritt Milla manglet kalsium og knasket kritt som medisin. Men det endte tragisk. Hun fødte en død datter. Den ene ulykken avløste den andre, og andre svangerskapet endte med spontanabort.
Tung av sorg ønsket Milla en pause fra barneønsket. Men skjebnen bestemte annerledes
Egil var alltid ved hennes side. Han følte skyld for alt som hadde rammet dem. Alle slet med sitt.
Så, midt oppi dette, begynte Ingrids gamle studievenn Hallvard å stikke innom. Da Ingrid studerte, var Hallvard forelsket i henne. Han fridde rett etter diplomeksamen, men Ingrid så ham aldri som en mulig ektemann for påståelig, for omstendelig, for avhengig av sin mor. Men mange jenter i klassen likte ham.
Etter at Ingrid møtte Egil, ble Hallvard skjøvet til siden, men ikke helt borte.
En regntung, trist høstdag satt Ingrid på bussen. Inn ved siden av henne sank en mann ned.
Er det ledig her?
Ja, selvfølgelig, svarte Ingrid uten å se opp.
Ser ut som du har det trist? sa han.
Ingrid snudde seg ikke, pustet tungt hva har du med det? tenkte hun.
Men mannen ga seg ikke.
Ingrid, hei! Hvorfor så trist?
Hun snudde seg Hallvard! For en overraskelse. De utvekslet historier, og Ingrid inviterte ham hjem. “Er kona di ikke streng hvis du blir sent ute?”, spurte hun og lo.
På veien kjøpte Hallvard en flaske vin, frukt og godteri til barna.
Under en lang kveld fortalte Ingrid alt til Hallvard. Det var godt å åpne hjertet sitt hun trengte en skulder å gråte på, og Hallvard var en lyttende venn. Hun klappet ham på kinnet til slutt takk for omsorgen, sa hun. Hallvard, litt håpefull, gikk hjem.
Det viste seg at Hallvard aldri hadde giftet seg eller fått barn. Slik var livet blitt.
Han kom ofte på besøk, hadde med godbiter til barna og blomster til Ingrid. Hun var klar:
“Du får gjerne komme, men jeg venter på mannen min. Ingen friheter utover dette.”
For Hallvard var det fint uansett bedre det enn å være alene.
“Da får jeg se på deg som min søster. Og barna som mine nieser og nevøer.”
Og han ble der.
Så, etter hvert, opplevde Egil og Milla en gledelig endring Milla klarte å få en frisk, liten datter. De kalte henne Benedikte «velsignet», så hun skulle være nær Gud.
Milla gikk opp i morsrollen. Men hun tenkte ofte på Ingrid og på samtalen de hadde hatt. Det er ikke så lett å være lykkelig på andres ulykke. Etter at Benedikte kom, forsto hun tyngden av det hun hadde påført Ingrids familie. Hun ønsket å falle på kne for Ingrid og be om tilgivelse.
Egil forgudet Benedikte. Kom med leker, sang voggesanger, baderitualer og suset i håret. Milla elsket ham som pappa.
Tiden gikk
Fem år senere var alle barna blitt store, og de voksne litt klokere noen merket at livet ikke alltid går som man tror.
Så ble Milla alvorlig syk. Hun var kun tretti år den gangen. Egil fortvilte. Det ble sykehus, dyre medisiner, behandlinger og utallige netter oppe.
Milla forberedte seg på døden. Hun ba Egil om å bringe henne til hans «ekte» kone.
Egil syntes det var merkelig, men gjorde som hun ønsket. Ingrid visste hva som var i ferd med å skje datteren Solveig besøkte fortsatt pappaen sin og hadde fortalt det. Så Ingrid nektet ikke Egil.
Egil bar Milla inn i sitt gamle hjem hun var så svak at hun måtte løftes inn. Hele familien ventet forklaring.
Ingrid pekte på sengen, og Egil la henne varsomt ned og ordnet putene.
La meg være alene med Ingrid, hvisket Milla.
Alle trakk seg lydig ut.
Ingrid satte seg på sengekanten.
Unnskyld, hvis du kan, Ingrid. Nå har Guds straff nådd meg Jeg vil be deg ta deg av Benedikte. Jeg har ingen andre enn deg og Egil, gråt Milla.
Ingrid tok hånden hennes.
Det er ikke Gud som straffer, vi straffer oss selv. Jeg tilga deg for lenge siden. Ikke vær urolig, Benedikte skal aldri mangle noe. Flytt inn her med Egil det er tungt for ham, og dere trenger fellesskap. Huset er stort, det er plass. Du blir frisk igjen! Gud kan alt ikke gi opp, du må tro!
Hos Ingrid fantes det plass til alle som i et eventyrhjem. Alle pleiet Milla best de kunne. Hallvard tok særlig ansvar han satt mye hos henne, fant trøstende ord og varme samtaler. Slik kom kjærligheten snikende Hallvard ble forelsket i Milla, og elsket Benedikte. Han kalte henne sin «engblomst». Jenta var virkelig et lite vidunder.
Milla ønsket å leve. Ingrid og barna ga henne nytt håp, og hun holdt fast ved det.
Seks måneder med lidelse og behandling gikk, men til slutt kunne Milla selv komme seg ut i hagen. Hun pustet inn den friske luften, vendte ansiktet mot sola, smilte livet sildret sakte tilbake. Hun kjente på nye følelser. Egil hadde hun ikke sluttet å elske, men han var en annen kvinnes mann. Det hadde hun lært for alltid. Men Hallvard, han var der for henne og for datteren. Slik finnes det familier; kjærligheten holdt for to, og Milla håpet bare hun ikke ville miste den, men snarere vokse i den.
Så kom dagen Milla under et felles måltid sa:
Ingrid og Egil! Vi, det vil si jeg, Benedikte og Hallvard, flytter ut. Tusen takk for omsorgen og varmen slike mennesker som dere finnes ingen andre steder! Jeg vil alltid være dere evig takknemlig!
Egil og Ingrid så på hverandre, for de hadde egentlig forstått at det vokste fram noe nytt mellom Hallvard og Milla kjærlighet.
For lenge siden hadde Egil hatt en vanskelig samtale med Ingrid.
Ingrid, uansett hva som skjer med Milla, jeg vil hjem til deg! Din godhet har ingen grenser, vil du ta meg tilbake? Vi har jo tre barn sammen!
Hva synes du selv, Egil? Om du tror jeg kan tilgi? Jeg må nesten be deg om unnskyldning kanskje jeg ikke var nok for deg og du søkte annet Livet lærer oss mye, men vi lærer!
Men hva med Benedikte? Hun er jo din datter, Egil! Hun elsker deg, sa Ingrid.
Selvfølgelig, Benedikte er min datter, jeg vil aldri forlate henne. Hun er alltid velkommen hos oss, svarte Egil bestemt.
Slik flyttet Hallvard, Milla og Benedikte ut, og før de gikk, kalte Milla Egil til seg.
Elsk Ingrid, Egil! Mer enn noe annet! Sår aldri henne mer. Jeg skal aldri glemme deg, Egil, sa Milla og kysset ham farvel.
Vær lykkelig, Milla, svarte Egil.
