14. november 2025
I kveld skrev jeg ned det merkelige som har foregått de siste ukene. Det begynte tidlig en morgen da Solveig våknet med feber. Dagen før hadde hun vært på kirkegraven i Oslo for å rydde opp etter min bestemor. Jeg hadde bedt henne om å stelle ved hennes grav, men mens hun lette etter den gamle steinen, oppdaget hun en flokk ravner som satt på en rusten gjerde.
Som om de hadde et blikk rett gjennom henne, vendte hun blikket mot den metalliske gravsteinen. På et sorthvitt bilde på stenen sto en eldre dame med et skjerf om hodet. Plutselig hørte hun en streng, mannlig stemme som ropte:
Hva stirrer du på? Rydd opp!
Solveig, uten å forstå hvorfor, begynte å børste bort løv fra en fremmed grav. Men merkelighetene stoppet ikke der. Da jeg fant bestemors grav, så jeg at den gamle steinen var erstattet av en ny, marmorbrygg. Bildet av den gamle damen var også byttet ut nå viste det en ung kvinne med et smil.
Jeg kunne ikke finne noen forklaring. «Hvem har gjort dette? Vi har ingen slektninger igjen, alle ligger her», stammet jeg. Solveig rynket pannen og svarte: «Jeg vet ikke hvordan dette kunne ha skjedd.»
Hendene hennes begynte å gnage av smerte, og hun tenkte konstant på hvem som hadde byttet ut gravsteinen til min kjære bestemor.
Kanskje det er en hallusinasjon eller heksekunst? spurte hun meg. Jeg svarte at hun skulle oppsøke lege, for jeg forsto ingenting om steinen.
På sykehuset foreskrev kirurgen injeksjoner i leddene, noe Solveig avslo. Røntgen viste ingenting, så hun fikk en resept på salve og smertestillende. Smerten i armene, trettheten og lavt blodtrykk gjorde at hun følte at ingen organ i kroppen lenger var frisk. Flere dager gikk uten svar fra legene, og hun forberedte seg på døden. En eldre nabo, Fru Helga, kom inn for å hente litt salt og gjenkjente ikke Solveig:
Jenta, hva har skjedd med deg? spurte hun bekymret.
Solveig fortalte om den stemme som hadde beordret henne til å rydde en fremmed grav, og om den plutselige endringen av gravsteinen. Fru Helga mumlet:
En stemme? Gravsteinen og bildet har endret seg? Det er kirkegårdens eier som har lagt andres sykdom på deg. Kanskje han har tatt en betaling for det.
Hva mener du? hulket Solveig.
Svart magi! Du må gå i kirken pustet Fru Helga ut.
Kirken ga ingen lindring. Hun led av en ukjent sykdom i et helt år, måtte slutte i jobben, og kjempet med å gå rundt i leiligheten. Etter påske, på minnedagen, foreslo jeg at vi skulle besøke de avdøde:
Klarer du det? spurte jeg.
Jeg prøver, svarte hun.
Jeg sa: «Du er eieren av kirkegården!» hun brast i gråt og ba: «Ta tilbake andres sykdom! Jeg vil ikke dø! Jeg har barn, jeg har deg!»
Hun skrek så høyt at det virket som om alle de avdøde så på den tynne, fortvilte kvinnen. Jeg så et glimt av medfølelse i et gammelt fotografi. En stemme fløytet i hennes ører:
Ta pengene! Gå med Gud! Den som bestilte deg får et svarslag.
Jeg spurte: «Hvorfor gråter du ved en fremmed grav?» og vi gikk sammen bort til steinen. Den var som før en gammel dame med et trist uttrykk. Jeg skrek av overraskelse, og hun ropte:
Jeg vil leve! Beskytt meg!
Neste morgen våknet Solveig helt frisk. Hun hadde en mistenksom følelse om hvem som hadde stått bak alt dette. Det var min søster, som fra første møte hadde mislikt henne, og som kort tid etter ble alvorlig syk og døde.
Dette har lært meg at man må holde hodet kaldt når gamle sår og misunnelse får lov til å vokse i skjul. Ikke la stille skygger bestemme over livet; lytt til intuisjonen og vær rede til å ta tak i ondskap før den sprer seg.
