Jeg var åtte år da moren min forlot hjemmet. Hun gikk ut til hjørnet av gata, tok en drosje og kom aldri tilbake. Broren min var fem. Etter det forandret alt seg hjemme hos oss. Pappa begynte å gjøre ting han aldri hadde gjort før: stå opp tidlig for å lage frokost, lære seg å vaske klær, stryke skjorter, gre håret vårt klønete før skolen. Jeg så hvordan han bommet på melkemengden til grøten, hvordan maten svidde seg, hvordan han glemte å skille hvite klær fra fargerike. Likevel nektet han oss å mangle noe. Han kom hjem utslitt fra jobben, men satte seg for å gå gjennom leksene våre, signere meldingsboka og smøre matpakker til neste dag.
Moren min kom aldri tilbake for å besøke oss. Pappa tok aldri med seg noen kvinne hjem. Han presenterte aldri noen for oss som kjæreste. Vi visste at han gikk ut av huset innimellom, noen ganger kom sent hjem, men privatlivet hans holdt han utenfor veggene våre. Hjemme var det bare jeg og broren min. Jeg kan ikke huske å ha hørt ham si at han fant kjærligheten igjen. Rutinen var arbeid, hjem, middag, klesvask, legge seg og begynne på nytt neste morgen.
I helgene tok han oss med til Frognerparken, til Akerselva eller til Storo Storsenter bare for å titte på butikkvinduene. Han lærte seg å flette håret vårt, sy i knapper og lage enkle lunsjer. Når vi trengte kostymer til skoleavslutningen, lagde han dem av papp og gamle stoffer. Han klaget aldri. Han sa aldri: «Dette er ikke min oppgave.»
For et år siden gikk pappa bort. Det skjedde fort. Han ble syk og tiden strakk ikke til for lange farvel. Da vi ryddet sakene hans, fant jeg gamle skrivebøker fylt med utgifter, viktige datoer, små notater som «betal SFO», «kjøp sko», «ta jenta til legen». Jeg fant ingen kjærlighetsbrev, ingen bilder av ham med andre kvinner, ingen spor av et romantisk liv. Bare historien om en mann som levde for barna sine.
Siden han døde, har jeg tenkt mye på ett spørsmål: Var han lykkelig? Moren min dro for å lete etter sin egen lykke. Pappa ble, og det virker som han ga slipp på sin. Han stiftet aldri en ny familie, han hadde aldri et hjem med noen kjæreste. Han var aldri noen sin førsteprioritet, bortsett fra for oss.
I dag forstår jeg at jeg hadde en fantastisk pappa. Samtidig innser jeg at han var en mann som valgte ensomheten så vi aldri skulle være alene. Og det gjør vondt. For nå som han er borte, vet jeg ikke om han noen gang fikk den kjærligheten han fortjente. Jeg har lært at kjærlighet handler om valg, og noen ganger velger man andres lykke foran sin egen.
