Jeg var bare tre år gammel da det var bare jeg og faren min igjen i familien. Moren min hadde jeg aldri sett vokse opp, for hun hadde valgt en annen mann fremfor sin egen familie. Pappa forsøkte aldri å starte på nytt i stedet viet han livet sitt til å oppdra meg som sitt eneste barn. Da jeg ble voksen, fikk jeg god utdanning og giftet meg, og plutselig måtte vi finne ut hvor jeg og kona mi skulle bo. Pappa hadde et stort hus på landet, god plass til alle sammen, men både jeg og kona hadde jobbene våre i Oslo, og det ville vært upraktisk. Derfor foreslo pappa å selge huset og kjøpe en mindre leilighet i byen. Jeg fulgte rådet hans, og vi ble alle tre boende sammen.
Snart vokste familien da sønnen vår kom til verden. Pappa ble uvurderlig med å hjelpe til med barnebarnet sitt. Mens jeg jobbet, tok min kone Ragnhild seg av husarbeidet, og vi levde alle i ro og harmoni. Men alt endret seg da jeg fikk vite at Ragnhild var gravid igjen.
Tanken på å få enda et barn i vår lille toroms leilighet føltes overveldende. Jeg tok på meg flere jobber og lette desperat etter måter å tjene mer penger på kanskje vi kunne utvide boarealet vårt. Så skjedde det noe merkelig en dag: Da jeg kom hjem fra jobb, satt familien min samlet rundt bordet, men pappa var sporløst borte. En uro grep hjertet mitt, en følelse av at noe fryktelig hadde skjedd. Ragnhild forklarte at han hadde gått en tur. Men kvelden gikk, natten kom og pappa ble ikke å se. Uroen vokste til en tung klump i brystet.
Det viste seg at Ragnhild og pappa hadde hatt en kraftig krangel. Kanskje hormonene hennes spilte inn, for den trange leiligheten gnagde på tålmodigheten og med et nytt barn på vei var det ikke plass til mer spenning. Hun skal ha sagt det høyt: Nå er det for trangt, det er for mye. Da jeg hørte dette, flammet sinnet i meg. Jeg løp ut, satte meg i bilen og kjørte målløst rundt i gatene for å lete etter pappa.
Til slutt fant jeg ham alene på en benk i Frognerparken, tårevåt og nedbrutt jeg har aldri sett faren min så trist før. Hjertet mitt verket for det kjæreste familiemedlemmet mitt. Jeg sank ned på kne foran ham og ba: Unnskyld meg, pappa. Unnskyld Ragnhild. Hun skjønte ikke hvor mye ordene hennes veide. En time senere kom vi hjem sammen. Pappa satt for seg selv på rommet sitt, tydelig preget.
Jeg snakket ut med Ragnhild og gjorde det klart: Uansett om hun bar barnet mitt, hvis det samme skulle skje igjen, ville hun måtte flytte ut for at vi andre skulle få puste. Familiens trygghet og samhold veide tyngst; alle skulle kunne bo under samme tak på en god måte, uten at noen ble presset ut i natten.
