Hvem vet hvor livets elv svinger
Den siste måneden har Jon vært så tankefull og innesluttet, ikke mange ord med kona Ingrid. Hun har bare sett på ham og tenkt:
Han har sikkert blitt syk, ja. Han fyller jo snart førtifem, og vi skal feire bursdagen hans på kafe. Jeg burde ta ham i hånda og slepe ham til legen, kjenner jo en grei fastlege. Han burde ta noen prøver, det er jo på tide…
Ingrid luftet bekymringene sine for sin beste venninne Anne, og plutselig sier Anne:
Min Steinar var også sånn da han hadde falt for en annen dame. Skikkelig sliten å se til.
Nei, nå må du gi deg, Anne. Kan da umulig sammenligne Steinar med min Jon, sa Ingrid og viftet det bort.
Hva er det som gjør Jon din noe bedre enn min Steinar, da?
Nei, det er vel egentlig ingenting. Din Steinar er jo kjekk, elsker oppmerksomhet, er alltid den som lager stemning, ikke sant? Jon min sier jo knapt et ord. Jeg måtte jo til og med fri til ham, ellers hadde han sikkert vært singel ennå. Jeg flyttet bare inn hos ham, ellers hadde han aldri tatt initiativ.
I fjor tok Anne Steinar på fersken med en annen dame. Ingrid trøstet henne.
Slutt å gråt over ham, kast ham ut og ta vare på deg selv.
Men Anne gikk helt bananas – sendte Steinar på dør, begynte å gå på pub og småkaféer, flørtet med alt som gikk i bukseseler, klippet håret kort og sa til alle hun bare byttet stil. Ingrid ble jo småsjokkert. Det var ikke sånn hun mente Anne skulle ta vare på seg selv hun tenkte mer på kurs, hobbyer, kanskje litt dansing eller trening.
Men Anne tilga Steinar etter hvert. Ingrid skjønte ingenting.
Jeg kunne aldri tilgitt Jon hvis han gjorde noe sånt, tenkte hun.
De hadde vært gift lenge, om litt var det 26 år. Kjenner hverandre ut og inn, opp og ned. De har oppdratt to sønner sammen, og nå begynner roen å senke seg. Ikke at de er gamle, men det nærmer seg snart det er jo derfor hun vil feire mannens jubileum. Hun hadde rådført seg med familien, og etter hvert skulle hun fortelle det til Jon.
De giftet seg like før de var ferdig på universitetet. Møttes på tur i fjellet med hver sin fakultetsgjeng, og det viste seg at begge bodde i Oslo. På fjerde året dro de begge på klassetur. De satt rundt bålet, og det var Ingrid som først la merke til den rolige Jon, selv om hun syntes han var litt sjenert. Etter hvert kom de nærmere, hun tok nesten ansvar for ham, sydde til og med skjorta hans da han reiv opp armen på en kvist.
Og Jon bar alltid den tunge sekken hennes. Slik ble de sakte men sikkert bestevenner som ble til kjærlighet. Det var Ingrid som først erklærte sin kjærlighet, og etter hvert svarte han stille tilbake:
Ingrid, jeg tror faktisk jeg også har blitt glad i deg.
Ja, men da får jeg bare flytte inn til deg, og så gifter vi oss snart han hadde ingen innvendinger.
Etter det pakket hun sakene sine og flyttet inn i leiligheten der Jon bodde sammen med sin gamle bestemor, Klara. Ingen ble gladere enn faren til Jon, for bestemor Klara var hans gamle mor Jons egen mor snakket nemlig ikke med svigermor siden tidlig i ekteskapet. Jons mor ville ikke ta vare på henne, men sønnesønnen Jon flyttet inn for å hjelpe, og nå tok Ingrid over omsorgen.
Jon, sa bestemor Klara, jeg liker Ingrid veldig godt. Hun er ordentlig og driftig, med henne går ting på skinner. Ta godt vare på henne. Når dere gifter dere, skriver jeg over leiligheten på dere. Pass på henne, Jon.
Så giftet de seg, og etter hvert døde bestemor. Sønner fikk de, og nå er eldste gutten 23 og yngste 21. Ingrid og Jon levde et jevnt, rolig familieliv, alltid på ferie med barna, aldri hjemme om sommeren. Men i det siste hadde Jon vært fullstendig fraværende. Så sa han plutselig en kveld:
Livet har vel egentlig bare gått, har vi egentlig opplevd noe storartet, Ingrid? Men hun ble mildt sagt provosert.
Jon, hva er det du sier? Vi har jo aldri vært hjemme en sommer, har sett Lofoten, Drøbak, reist til Stryn og Geiranger, og vi har til og med vært i Spania to ganger! Du har fått barn som har vokst opp snart får vi barnebarn.
Det er ikke det jeg mener, sa han, og ble taus, men så på henne på en litt rar måte, som hun ikke lot seg merke til.
Hun hadde sitt å styre med.
Jon, tror du ikke vi burde invitere Even og Unni på bursdagen din? De er jo gode venner, selv om de bor i Bergen.
Til hvilken bursdag, sa han måpende.
Hvilken tror du? Din! Du fyller jo snart 45, det må vi jo feire på kafe!
Jaså, det visste ikke jeg, så han rart på henne igjen.
Og så sitter Ingrid for seg selv, tredje timen på rad, stirrende ned i gulvet. Tårene er tørre.
Jeg trodde aldri jeg skulle havne i en slik situasjon, tenkte hun.
Jon kom tidlig hjem fra jobb i dag, det hadde hun ikke ventet. Den siste tida hadde han alltid jobbet seint.
Hei, sa Jon, satte seg på kjøkkenet uten å ta av seg skinnjakka.
Hei, Jon, ta nå av deg jakka, vask hendene og sett deg, så skal jeg servere middag, sa hun i det vante toneleiet sitt.
Men Jon satt bare der, stille, hodet bøyd.
Ingrid, jeg flytter fra deg. Unnskyld.
Hva i all verden mener du med det? Hvor skal du? Bare ta av deg klærne og… Er du syk? Jeg har vært litt bekymret i det siste… Vi kan gå til legen sammen…
Jon så henne rett inn i øynene.
Jeg er frisk som en fisk. Dette har ikke med legen å gjøre… Saken er at jeg har blitt forelska. Jeg har vært sammen med Mariann fra jobben i to år nå.
Så du har funnet deg en yngre versjon, sa Ingrid plutselig skarpt.
Nei, hun er ikke det, men hun er annerledes. Ingen skjønnhet, bare ei ordentlig dame… ekte kvinne…
Og jeg da, Jon? Undret Ingrid.
Du? han ristet på hodet. Du er som sjefen min, jeg er som hunden din i bånd. Jeg får ikke gjort noe uten deg, du styrer alt. Det er alltid dine valg vi lever etter: hva jeg skal ha på meg, hvor vi reiser, hvordan vi feirer bursdag, til og med om jeg skal dra på kamp med gutta. Du sier det bare er tull å se på fotball, mens jeg elsker det.
Men Jon, jeg gjør jo bare alt for ditt beste, jeg prøver jo, begynte hun.
Jeg gir deg alt jeg tjener, du bestemmer alt. Du gir meg ukelønn til røyk og kaffe. Har du noen gang tenkt på at det er litt ydmykende? Jeg kan ikke gå ut og ta ei øl etter jobb eller ta en kaffe med kollegaer jeg har jo aldri penger på lomma, han sa det stille, med den vante roen.
Ingrid satte seg på huk foran ham, la blikket sitt i hans.
Men Jon, det har jo alltid vært sånn. Skal du plutselig endre på alt nå? Greit, jeg kan gi deg penger til fredagspils, vi kan dra sammen på kamp, vi kan shoppe sammen, og du får velge klær selv.
Jon så bare rart på henne igjen.
Ingrid, du skjønner det fortsatt ikke, stemmen hans var lav, men klar. Jeg trenger å puste, Ingrid. Jeg må ta mine egne valg, spise det jeg har lyst på, være for meg selv iblant, skape min egen plass. Jeg har aldri vært alene, har aldri fått tenke egne tanker. Du pusher dine ønsker over på meg konstant, og jeg klarer sjelden å si imot. Men en dag må det stoppe. Jeg er som et barn med vergen min og du bestemmer alt for meg.
hun lar meg ta initiativ
Herregud, Jon, og hun er ikke sånn kanskje? spurte Ingrid, vondt i brystet.
Nei. Hun lar meg nemlig få være mann, hun lar meg ta initiativ, og Ingrid så hvordan øynene hans glitret når han sa det Han får lov å være mann.
Ingrid hadde aldri sett ham sånn før. Han så plutselig levende ut igjen… Hun skjønte at Jon virkelig hadde falt hodestups, akkurat så forelsket som i ungdommen.
Men slik skal det jo ikke være, tenkte hun. I vår alder er det jo nesten pinlig… Hva finner han på, herremin men hun sa bare lavt: Jon, for et lite blaff skal du ødelegge hele familien? Hva kommer folk til å si? Tenk på barna! Jon, kom til deg selv. Alle tror vi har det så fint.
Og hvem er alle disse, Ingrid? Hva er perfect family?
Ingrid forsto plutselig at Jon brøt ut. Hun gråt, noe hun aldri hadde gjort før.
Ingrid, gråter du? spurte han forfjamset.
Hun omfavnet ham, men Jon løste seg stille fra henne, gikk ut av rommet, pakket noen klær og trillet kofferten ut døra. Stillheten la seg over leiligheten.
Jeg hadde aldri trodd at jeg, som var trygg og etablert, skulle ende opp alene på mine eldre dager…
Ingrid ringte Anne, som kom løpende og prøvde å trøste.
Ingrid, vi er slett ikke gamle, skjerp deg nå! Husker du hva du pleide å si til meg? Det med kurs og alt? Vel, tenk hvis Steinar virkelig hadde gått, men han kom jo tilbake, og elsker jo meg tross alt hvor skulle han ellers finne noen som meg? Kanskje Jon også vender tilbake selv om hun ikke trodde det helt, for Jon var ikke som Steinar, han var altfor bestemt når han bestemte seg.
Nei, Anne. Jon min har gått for godt, og jeg tror ikke han kommer tilbake. Du skulle hørt alt han sa til meg. Nei, Jon kjenner jeg.
Da Anne gikk, satt Ingrid lenge og stirret ned i gulvet, uten å vite hvor hun skulle gjøre av seg. Hvem skal hun nå bestemme over, hvem skal hun ta seg av? Nå må hun venne seg til ensomheten. Eller kanskje livet snur, kanskje elva flyter mot nye bredder. Hvem vet, kanskje finner hun et nytt land på den andre siden av elva.
