Hvem vet hvor livets elv tar veien
Den siste måneden har Eirik vært helt fjern, nesten ordknapp mot sin kone Ingrid. Ingrid ser bekymret på ham, og tenker:
Syk er han, helt sikkert. Han fyller snart førtifem, og vi har jo planlagt å feire jubileet på kafé. Jeg burde egentlig bare ta ham i hånda og dra ham til legen. Jeg kjenner jo en flinke lege der. Han trenger noen prøver, og alt det der
Ingrid betror seg til sin gode venninne Ragnhild, om at hun er bekymret og hva hun tror. Ragnhild sier plutselig:
Min Eivind ble helt likedan da han forelsket seg, fant seg ei annen dame. Gikk rundt som en syk mann.
Du kan ikke sammenligne Eivind med min Eirik, Ragnhild, svarer Ingrid oppgitt.
Og hvorfor ikke? Er Eirik din noe bedre?
Egentlig ikke, innrømmer Ingrid. Din Eivind er jo storkar, pratsom, damenes mann er han ikke det? Min Eirik sier jo knapt et ord, og da vi var yngre, var det jeg som fridde til ham. Hadde jeg ikke flyttet inn hos ham selv, hadde han sikkert fortsatt gått alene.
Det var i fjor at Ragnhild tok Eivind på fersken med en annen. Ingrid prøvde å trøste henne:
Nå må du bare gi ham opp, Ragnhild. Ta vare på deg selv, gå videre. Slutt å gråte over ham og kast ham ut.
Men Ragnhild slo seg vrang. Hun kastet ut Eivind, begynte å gå på barer og kafeer, flørtet vilt med menn, klipte seg kort og sa til alle: “Har bare forandret stil!” Ingrid satt forferdet og ristet på hodet. Det var da ikke sånn hun hadde ment å ta grep om seg selv. Hun tenkte mer på kurs, danseundervisning eller noe selvutvikling, kanskje sport.
Etter hvert tilga Ragnhild ham. Men Ingrid forsto det aldri.
Jeg hadde aldri tilgitt Eirik, tenker hun.
De har vært gift lenge, straks sekstiseks år, og de kjenner hverandre ut og inn. De har oppdratt to sønner, snart er det på tide å finne roen sammen. De har ikke travle dager lenger, men Eiriks jubileum skal feires det har hun til og med diskutert med familien, så får han vite det senere.
De giftet seg akkurat før de var ferdig på universitetet. Møtte hverandre på en fjelltur. Studerte på ulike fakulteter, men bodde i samme by, Stavanger. Fjerdeåret dro begge fakultetene på tur sammen, men bare halve klassen var med. Rundt bålet la Ingrid først merke til den stille Eirik, hun var faktisk litt sjenert. Men så ble de kjente, og plutselig hadde hun overtatt litt omsorg for ham. Hun sydde til og med skjorten hans da han satte fast armen på en gren.
Eirik bar alltid hennes tunge ryggsekk. Slik ble det et vennskap, som ganske fort utviklet seg til noe mer og til slutt var det Ingrid som tok initiativet, først til kjærlighetserklæringen:
Eirik, jeg er visst forelsket i deg.
Javel da må vi vel bo sammen, da. Jeg flytter inn til deg, og så leverer vi inn papirene til folkeregisteret, svarte han stille.
Hun flyttet inn hos Eirik og hans gamle farmor, Astrid. Ingen var gladere for det enn Eiriks far, for farmor Astrid var moren hans. Eiriks egen mor hadde aldri villet ta vare på svigermoren, men Eirik hadde flyttet inn da hun ble syk. Nå tok Ingrid hånd om henne.
Eirik, den jenta di, Ingrid hun er så flink, så ordentlig! Det er akkurat en slik kone du trenger. Når dere gifter dere, skriver jeg leiligheten på dere, sa farmor Astrid ofte. Pass på Ingrid, gutten min.
De giftet seg raskt. Ikke lenge etter døde farmoren. Sønner ble født én etter én. Nå er den eldste tjuetre, den yngste tjueén.
Livet til Ingrid og Eirik har vært rolig. De har reist på ferie flere ganger, guttene har alltid vært med. Men nå har Eirik forandret seg, han er ikke helt seg selv. For ikke lenge siden sa han:
Hele livet har liksom gått, og vi har egentlig aldri kjent på det virkelig gode i livet, Ingrid.
Ingrid blir sint:
Hva i all verden? Vi har jo aldri vært hjemme en sommer! Vi har vært på Sognefjorden, vi har vært ved sjøen, vi har reist gjennom Nord-Norge, til og med vært i Syden et par ganger. Ungene er blitt voksne, og snart blir det barnebarn.
Det er ikke det jeg mener, sier Eirik stille, og blir taus. Ser rart på henne, men hun tenker ikke mer over det.
Hun er opptatt med sitt.
Eirik, hva tror du om å invitere Mads og Signe til jubileet ditt? De er jo venner av oss, selv om de bor i Bergen.
Til hvilket jubileum? spør Eirik forbauset.
Ditt, du fyller jo førtifem snart, vi må jo feire på kafé, det hadde vært hyggelig.
Åja? Jeg visste ikke at det var bestemt, sier han nok en gang og gir henne det underlige blikket sitt.
Nå sitter Ingrid alene på sofaen for tredje timen, stirrer i gulvet, uten tårer.
Skulle aldri trodd dette kunne hende meg, sukker hun og kjenner uroen brenne i brystet.
Eirik kom hjem tidlig i dag, det var hun ikke forberedt på. Det siste året har han jobbet sent, hun har vent seg til det.
Hei, sier han, og setter seg på kjøkkenet. Tar ikke engang av skinnjakka.
Hei selv, Eirik. Ta av deg jakka, vask hendene, så skal vi spise, sier Ingrid på rutinert vis.
Men Eirik bare sitter stille, hodet bøyd.
Ingrid, jeg drar fra deg. Beklager, sier han rolig.
Hva mener du, drar? Slutt og tull, bli nå ferdig er du syk? Jeg har jo sett på deg i det siste Men det er ikke så farlig, vi besøker legen sammen
Eirik løfter hodet og ser henne rett inn i øynene.
Jeg er fullt frisk, det er ikke det Jeg har blitt forelsket, det er to år siden jeg begynte å treffe ei kollega på jobben.
Å, har du funnet deg ei yngre, du? spør Ingrid kaldt.
Nei, hun er ikke yngre. Hun er bare annerledes. Ikke penere. Bare ekte kvinne.
Og hva er jeg, da? utbryter Ingrid.
Du? Du er , sier han og rister på hodet. Du er hele tiden sjefen min. Jeg er som hunden din i bånd. Jeg får ikke tatt et steg uten deg. Det er du som styrer alt, spør aldri hva jeg vil. Alt går etter dine beslutninger: hva jeg skal ha på meg, hvor vi skal reise, hva jeg skal spise og drikke, hvordan jeg skal feire bursdag. Jeg får ikke engang gå på fotballkamp, fordi du synes det er meningsløst, men jeg liker jo fotball.
Men Eirik, jeg vil jo bare ditt beste, jeg prøver for deg prøver Ingrid å si. Eirik avbryter.
All lønn gir jeg deg, du styrer alt. Du gir meg et par hundrelapper til kaffe og røyk. Ingrid, har du aldri tenkt over at det er ydmykende for en mann? Jeg får aldri ta en øl med kollegaene. Kan ikke engang gå på pub i helgen jeg har jo aldri penger, sier han sakte i sitt vante toneleie.
Ingrid setter seg ned foran ham, prøver å nå inn, ser ham inn i øynene.
Men Eirik, det har jo alltid vært sånn Hvis du vil, så skal du få penger til å ta en øl med gutta på fredager. Vi kan gå på fotballkamper sammen, om du vil. Du kan kjøpe klær selv neste gang.
Eirik ser bare rart på henne igjen.
Ingrid, du forstår fortsatt ingenting, sier han skarpere, og hun blir forbauset. Jeg vil ha frihet. Vil leve mitt eget liv, tenke mine egne tanker være min egen mann. Jeg vil ha et sted for meg selv, hvor jeg kan være alene. Du fyller alle rom i livet mitt, legger ord i munnen min, avgjør alt. Jeg klarer aldri å si deg imot men en dag får det være nok. Du bestemmer alt, jeg bare følger etter.
“hun lar meg føle meg som mann”
Herregud, Eirik, er hun så anderledes? spør hun lavt.
Ja. Hun er en ekte kvinne. Hun lar meg være en mann, forstår du det? Hun lar meg ta vare på henne, sier han og Ingrid ser at øynene hans lyser.
Ingrid har aldri sett Eirik slik. Han våkner til live hun skjønner at mannen virkelig er forelsket. Som da de var unge.
Men sånn skal det jo ikke være, tenker hun fortvilt, ikke i vår alder. Det er flaut av ham! Hva driver han med? Høyt sier hun: Eirik, for et kortvarig innfall ødelegger du familien vår. Hva vil folk si? Tenker du på ryktene?
Hvilke folk, Ingrid? Hvilken perfekt familie?
Plutselig skjønner Ingrid at Eirik har gjort opprør, snudd alt på hodet, og hun kan ikke gjøre noe. Hun begynner å gråte, noe som aldri har skjedd før i hennes liv.
Gråter du, Ingrid? spør Eirik forundret.
Hun omfavner ham, men han er iskald. Løsner armene hennes, forsvinner inn på soverommet, pakker en bag og går ut av leiligheten. Ingrid blir sittende igjen i stillheten.
Hadde jeg noen gang trodd at livet skulle ta en sånn sving? Fra trygg, gift kvinne til enslig og foran meg ligger bare alderdom alene. Gamle dager alene
Ingrid ringer Ragnhild, som straks kommer over og prøver å trøste henne.
Slapp av, Ingrid, vi er fortsatt unge, du må bare løfte deg opp litt. Husker du hvordan du rådet meg til kurs? Jeg trengte ikke det. Eivind min hadde bare en liten flørt han ba om tilgivelse til slutt, han elsker jo meg, hvor skulle han funnet en bedre? Kanskje kommer Eirik tilbake til deg også men innerst inne hadde Ragnhild ikke tro på det. Eirik var ikke som Eivind, han var en annen type.
Nei Eirik min kommer ikke tilbake. Han sa så mye, Ragnhild. Du skjønner ikke Han er ikke typen som snur.
Da venninnen har gått, blir Ingrid sittende lenge og stirre i gulvet. Hun vet hverken ut eller inn. Hvem skal hun ta vare på nå? Hvem skal hun kommandere? Hvem skal hun gi sine hyggelige formaninger? Nå må hun venne seg til ensomheten. Eller kanskje livet likevel snur. Hvem vet hvor elva tar veien videre? Kanskje kommer hun i land et annet sted enn hun tror.
