Mannen min pleide alltid å si at jeg ikke var kvinnelig nok. I begynnelsen kom det bare som små kommentarer at jeg burde bruke litt mer sminke, ha på meg kjoler, være mer mild. Men jeg har aldri vært sånn. Jeg har alltid vært praktisk, direkte, ikke særlig opptatt av utseendet. Jeg jobber, løser problemer, gjør det som trengs. Det var slik han kjente meg, jeg har aldri prøvd å late som om jeg var noen annen.
Med tiden kom disse kommentarene oftere. Han begynte å sammenligne meg med kvinner vi så i sosiale medier, med venninners koner, med kollegaer. Han sa jeg så ut som en kamerat, ikke som en ektefelle. Jeg hørte på ham, noen ganger diskuterte vi, men vi gikk alltid videre. Jeg trodde aldri det var noe stort, jeg tok det bare som vanlige uenigheter man kan ha i et ekteskap.
Den dagen jeg gravla faren min, sluttet det å være uviktig. Jeg var i sjokk. Jeg sov ikke, jeg spiste ikke, alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle klare begravelsen. Jeg tok på meg de første svarte klærne jeg fant, brukte ikke sminke, gjorde nesten ingenting med håret, for kreftene strakk ikke til.
Før vi dro hjemmefra, så mannen min på meg og sa:
Skal du virkelig gå sånn? Kan du ikke prøve å pynte deg litt i det minste?
Først skjønte jeg ikke engang spørsmålet. Jeg svarte at det ikke spilte noen rolle hvordan jeg så ut, nettopp fordi jeg hadde mistet faren min. Han svarte bare:
Jo, men folk vil jo snakke. Du ser helt uryddig ut.
Jeg kjente et ubehag langt inne i brystet, som om noe inne i meg ble knust.
I kirken var han med de andre, hilste, tok imot kondolanser, så alvorlig ut. Men til meg var han fjern. Han ga meg nesten ingen klemmer, spurte ikke hvordan jeg hadde det. På et tidspunkt da vi gikk forbi et speil i gangen, sa han lavt at jeg burde ta meg sammen litt, at faren min ikke ville likt å se meg slik.
Etter begravelsen, hjemme, spurte jeg ham om dette virkelig var det eneste han hadde lagt merke til. Om han ikke så hvor knust jeg var. Han sa jeg dramatiserte, det var bare hans oppfatning at en dame ikke skal glemme seg selv selv i slike stunder.
Siden da har jeg sett på ham med helt nye øyne.
Men jeg kan ikke gå fra ham.
Jeg føler meg hjelpeløs uten ham.
