Elsk deg selv, og alt vil ordne seg
Utenfor raste stormen, vinden ulte og sneen føk rundt hushjørnene mørkt og kaldt, akkurat som humøret mitt den vinteren. Jeg satt alene i det store huset vårt, hvor alt egentlig var på stell, men på innsiden føltes det som om jeg var den eneste levende sjelen igjen. Jo, jeg hadde en mann Eirik men han var igjen dratt ut “på et ærend” denne kvelden, og jeg visste godt hvilke ærender han egentlig hadde.
Sønn og datter var for lengst fløyet fra redet. Sønnen Kristian var gift og bodde med egen familie i et rolig boligstrøk i Drammen, og datteren, Helene, hadde bosatt seg i utkanten av Trondheim etter å ha tatt utdannelsen der. Nå var hun gift med en lokal gutt, og de hadde selv fått en datter som de elsket høyt.
Jeg hadde pratet med Helene på telefonen tidligere på dagen.
Mamma, hvorfor høres du så trist ut? Er det noe som har skjedd? maste Helene.
Nei, veslejenta mi, alt er bare bra. Hvordan går det med dere, og min kjære lille barnebarn?
Det går kjempefint, mamma. Emil er mye på jobb du vet hvordan det er å være kirurg, det er aldri mangel på pasienter. Men han har funnet sitt kall, sier han. Lille Ingrid begynner snart i barnehagen, hun vokser og trives.
Jeg er glad på deres vegne, datteren min. Må det alltid gå dere vel, sa jeg, men stemmen bar preg av tretthet.
Mamma, jeg liker ikke den tonen din hvor er pappa, da?
Pappa? Han driver ute i uthuset, skulle bare ut og sjekke bilen siden det er så surt vær, svarte jeg. Jeg orket ikke si sannheten, ville ikke gjøre henne urolig.
I over et halvt år hadde jeg levd med denne uroens klump i magen. Jeg ville ikke dele det med noen for hvem vil egentlig høre slikt? Kanskje noen ville synes synd på meg, men mange andre ville bare glede seg over andres ulykke.
Det var midtsommer da jeg forsto alt. Jeg hadde vært ute i hagen. Vinduet til stua sto åpent, og jeg skulle til å hente noe da jeg hørte Eiriks stemme innenfra. Han snakket lavt, men ømt til noen i telefonen. Han trodde huset var tomt og ante ikke at jeg var der.
Javisst, kjære… ikke i kveld, men jeg savner deg også. Jeg elsker deg. Ikke vær lei deg, jeg kommer innom i morgen som jeg har lovet. Du kjenner meg, jeg holder alltid det jeg lover
Jeg hørte ikke mer, men tenkte det verste. Det føltes som om alt raste sammen i meg. Eirik, som jeg alltid hadde stolte på, var ikke annerledes enn andre menn. Jeg husket hvordan min egen søster hadde gråtende fortalt om sin manns utroskap da syntes jeg det var helt utenkelig! Men nå var jeg selv i hennes sko og kjente hennes smerte.
Jeg satte meg på steintrappa bak huset og lot tårene renne.
Kjære Gud, hvordan kunne dette skje meg? Eirik, som jeg hadde bygget et liv sammen med, hadde sveket meg. Kanskje han også hadde latt seg friste såsom mange andre menn før ham…
Eirik hadde nå passert førtiårene, og livet vårt hadde egentlig gått bra. Vi hadde et hjem i en romslig bygd på Østlandet, hvor Eirik også drev familiens gamle kornmølle der produserte de både mel og fór, og leverte det rundt på bygda.
Jeg bar alt inni meg i månedsvis. Sakte men sikkert fattet jeg hvem kvinnen var etter litt graving, ja, selv smugkikket jeg i mobilen hans mens han sov. Hennes navn var Ragnhild, en bekjent av noen gamle felles venner. Hun bodde ikke langt unna, i blokkbebyggelsen de kalte for Bakken. Gjennom felles kjente fikk jeg vite mer.
Ryktene går om Ragnhild, sa venninnen min Liv. Nydelig, men aldri funnet seg til ro. Aldri vært gift, og ingen barn. Det sies at hun lengter etter et stabilt liv, men har ikke klart å få det til. Hun har mange beundrere, men ingen har blitt værende. Hun synes visst det er tungt å oppdra barn alene.
Jeg sa ingenting til Liv, selv om jeg hadde mest lyst å bryte sammen. Kom meg hjem, gråt en stille skvett for meg selv.
Det gikk flere uker, og til sist bestemte jeg meg: Jeg måtte møte Ragnhild. Jeg banket på døren hennes en regntung kveld. Hun ble blek da hun åpnet og så meg.
Hei, sa jeg slitent, gikk rett inn og satte meg i sofaen. Ragnhild sto der rådvill og redd hun ventet vel at jeg skulle bli voldelig. Jeg holdt meg rolig, men lot ordene falle hardt:
Er du ikke flau over å ødelegge et ekteskap? Mangler det menn i denne bygda, eller må du ta noen andres? Alle vet at lykken ikke finnes i andres sorg.
Ragnhild måtte støtte seg til stolen, så begynte hun å gråte.
Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg elsker Eirik og klarer ikke la han være, gråt hun.
Jeg mistet beherskelsen, slo henne over kinnet hun tok seg til ansiktet.
Unnskyld, Ragnhild, men dette er mer enn jeg tåler, sa jeg og kjente selv tårene presse på. Til slutt satt vi der sammen, begge to gråtende. Da jeg fikk samlet meg, sa jeg:
Du sier ikke et ord til Eirik om at jeg har vært her. Men hvis du ikke holder deg unna ham, kommer du til å angre.
Så gikk jeg. Hverken hun eller jeg sa noe til Eirik om besøket. Slik har vi fortsatt, som om alt er som før. Men jeg gikk alltid med en uro inni meg, og hver gang han dro ut på jobb, tynget tankene meg.
Hva skulle jeg gjøre? Eirik var alt for meg. Vi hadde vært ett i så mange år. Skulle jeg kaste bort alt på grunn av denne svikefulle tiden? Hva ville jeg gjøre alene i det store huset? Hvem skulle fikse alt det praktiske, pusse opp når det trengtes? Jeg var redd for å miste tryggheten. Hvordan skulle jeg si det til barna, at faren deres hadde funnet seg en ny og yngre kvinne?
Men folk rundt meg ville ikke forstå. De ville si jeg burde stå opp for meg selv, tenke mer på meg og elske meg selv nok til å forlate ham. Kanskje hadde de rett.
Kanskje jeg burde elske meg selv høyere, tenkte jeg. Men jeg elsker Eirik. Kanskje dette bare er en dille, og at han vender tilbake. Han er fortsatt snill og omtenksom, vi krangler ikke, forholdet har ikke forandret seg. Og kanskje er det sant det folk sier: Elsk deg selv, så blir alt bra… Jeg må prøve å ta vare på meg selv også.
Det var vanskelige tider. Jeg gikk med tunge tanker, og innimellom slo det meg at jeg kanskje burde finne meg en annen mann jeg fikk jo komplimenter, så hvorfor ikke? Men jeg visste svaret selv: Jeg klarer det ikke, kan ikke se for meg noen annen enn Eirik. Han var mannen i mitt liv, selv om han hadde sviktet.
Av og til kom minnene tilbake. Jeg kunne smile nostalgisk når jeg tenkte på ungdomstida vår da vi bodde på liten hybel, måtte velge mellom kinobilletter og en ekstra middag, telte kronestykker fra lønning til lønning. Det var fattigere, men lykkeligere tider. Nå var vi trygge, men ensomme både sammen og hver for oss.
En kveld satt jeg i mørket, tenkte på alt dette, da jeg så lysene fra bilen til Eirik sveipe inn i tunet. Han satte fra seg bilen, ruslet inn i gangen.
Inger, er du her? Hvorfor sitter du i mørket? Han tente lyset på kjøkkenet. Jeg hadde ikke lagt merke til at mørket hadde falt på.
Jeg er her, mumlet jeg. Var bare i egne tanker, været er så grått…
Ja, det er ruskevær der ute, så vidt jeg kom meg opp bakken. Håper jeg ikke kjører meg fast i snøen. Du, jeg er sulten, kan du ikke snart gi meg litt mat? sa han med sin vante, hverdagslige stemme.
Jeg reiste meg og begynte å varme opp middagen. Eirik gikk for å vaske hendene. Under måltidet så han på meg og smilte.
Du vet, Inger, det nærmer seg jul og nyttår, og jeg har faktisk en overraskelse til deg.
Jeg ble straks anspent. Overraskelser var jeg ikke særlig glad i for tiden.
Hva slags overraskelse da? spurte jeg med et tungt hjerteslag.
Han trakk på det og smilte lurt, så reiste han seg og forsvant ut i gangen. Straks etter var han tilbake.
Se her! Jeg har kjøpt oss to billetter. Vi skal til Gran Canaria og feire nyttår under palmene! Jeg drømte om det lenge, og nå skal vi dra, du og jeg, bare oss to.
Jeg kjente at trykket lettet, nesten som en tung stein som ble tatt fra brystet mitt.
Å kjære Eirik, du er fremdeles like spontan og overraskende ja, hvorfor ikke, la oss gjøre det! Tenk å feire nyttår i varmen og under palmer, strålte jeg.
Det var faktisk Kristian som inspirerte meg, men jeg har tenkt på dette lenge selv. Vi trenger å komme oss bort litt, skifte omgivelser.
Og slik ble det til at vi feiret nyttår på Gran Canaria. Da vi kom hjem igjen, var begge i bedre humør og med nye krefter. Eirik virket mer til stede, kom alltid tidlig hjem. Nå sa han alltid ifra om han ble forsinket. Livet gikk videre, jeg hadde igjen fått håp og trodde på kjærligheten.
Men innerst inne visste jeg at nøkkelen var å huske på meg selv elsk deg selv, så vil alt ordne seg.
