Mamma giftet seg for elleve år siden. Stedfaren min, Per, hadde en datter, Ingrid, fra sitt første ekteskap. Hun var 14 år den gangen. Per ga fra seg sitt gamle rekkehus til sin tidligere familie og flyttet inn sammen med mamma og meg i leiligheten som vi hadde arvet etter pappa. Han hadde ikke lenger kontakt med datteren sin hun ønsket ikke å se ham i det hele tatt. Han betalte barnebidrag, og det var det hele. Hans involvering i Ingrids liv stoppet der.
Det er ikke slik at jeg fikk noe nært forhold til Per. Jeg følte aldri at han var min egen far. Han var aldri slem eller voldelig. Han prøvde verken å oppdra meg eller være streng. Og jeg var da seksten for sent til å bli oppdratt. Jeg bodde med dem i tre år, før jeg selv giftet meg og fikk barn. Da måtte jeg flytte de ville ikke ha min mann boende sammen med dem: mamma og Per nektet å leve under samme tak som en «fremmed».
Forholdet mellom min kone og mamma fungerte dårlig fra starten. Per brydde seg ikke om hvem jeg var gift med, så han holdt seg unna det hele. Mamma stilte opp for barnebarnet sitt, hun sa aldri nei til å passe ham før. Det var slik det pleide å være. Men nylig ringte jeg henne og spurte om hun kunne hente sønnen min i barnehagen, men fikk til svar at hun ikke kunne hun passet nemlig barnebarnet til Per.
Jeg husket jo straks at Per hadde en datter et eller annet sted. Det måtte vel være hun som hadde fått barn nå, så her har vi enda et barnebarn. Jeg bet i meg avvisningen, men det var ikke første gang. Jeg ble mistenksom og dro hjem til dem uten å varsle på forhånd.
Ingen var hjemme. Overalt i stua hang det babyklær, det sto en sprinkelseng ved vinduet. Og sengen min så ut som den nettopp var brukt. Jeg ringte mamma for å finne ut hva i all verden som skjedde.
Ingrid bor hos oss nå, sa mamma. Per har gitt henne det, med min tillatelse. Hun har det vanskelig for tiden og står alene, så vi hjelper henne, begynte mamma å forklare, før hun gikk til motangrep: Har du ikke lært deg å ringe på forhånd når du kommer på besøk?
Sånn var det altså jeg er på besøk. I min egen leilighet. På besøk! Ikke bare bor mors mann i min leilighet mens min familie og jeg har måtte bo i leide boliger og nå betaler ned boliglån men nå har Per også flyttet inn datteren og barnebarnet sitt på min eiendom? Er det meningen at jeg skal slite med lånet, mens Per og Ingrid lever på andres bekostning og slipper å bekymre seg for noe som helst?
Jeg ble ordentlig sint. Så la mamma enda mer til: da de kom hjem, sa hun til Ingrid at hun måtte låse seg inn på rommet sitt, mens hun dro meg inn på kjøkkenet for å diskutere min uakseptable oppførsel. Jeg var helt i sjokk.
Ingrid skal bo her så lenge hun vil, og det kan du bare glemme å gjøre noe med, sa mamma.
Jeg spurte hva med rekkehuset som Per etterlot til sin første familie.
Det angår ikke deg, fikk jeg til svar.
Jeg ble provosert. Det angår meg ikke minst fordi det nå bor en fremmed dame med en baby på MITT rom.
Jeg og mamma kranglet, en stor krangel. Jeg sa at hvis ikke Ingrid flyttet ut, så ville jeg flytte hjem sammen med mannen min. Da sa mamma at hun like gjerne kunne overlate sin del av leiligheten til Per, og at jeg burde roe meg ned og ikke ta så på vei over det som skjer. På vei hjem ringte jeg Per. Han svarte at det ikke var noe jeg hadde noe med hvem som bodde hvor, og at han kunne ta inn hvem han ville i sitt hjem.
Kona mi mente at jeg burde la det passere. Vi har tak over hodet, ungen begynner på skolen snart, ting ordner seg. Hun mente jeg bare var bitter fordi mamma har sendt inn fremmede i huset mitt uten tillatelse, mens jeg sitter med lånet. Mamma hadde tross alt decency nok til å ringe og spørre om hun kunne besøke barnebarnet sitt. Jeg, sur som jeg var, sa nei, og ba henne heller bruke tid med Pers barnebarn. Hun kalte meg barnslig og sa hun skulle vente på en unnskyldning.
Er det virkelig jeg som skal si unnskyld? For at mamma er eneadministrator på vår felles bolig? For at min stemor og hennes barn har tatt mitt rom? Jeg begynte også å vurdere å dele boligen for å få min rett. Så ringte denne Ingrid. Hun sa hun kunne flytte ut hvis jeg ikke trives med henne i leiligheten, at hun ikke ville bidra til mer konflikt.
Jeg tror ikke på henne. Jeg tror det er gjennomtenkt. Hvorfor kom mamma plutselig på at hun skal overlate sin halvdel til Per? Ingrid venter sikkert på dette! Hva skal jeg egentlig gjøre i denne situasjonen? Jeg vet ikke. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Jeg er sikker på at Per har planlagt dette sammen med datteren, og vil bruke mamma for å lure til seg alt.
Hvordan skal jeg beskytte henne? Skaffe juridisk hjelp? Bytte leilighet og dele pengene så mamma kan få seg en toroms? Eller bare flytte hjem, ta mitt eget rom tilbake og sette Per og Ingrid på plass?
