Bryllupet skulle være om en uke da hun sa til meg at hun ikke ville gifte seg. Alt var allerede betalt lokalet, papirene, ringene, til og med deler av familiefesten. I flere måneder hadde jeg planlagt og ordnet med alt sammen.
Gjennom hele forholdet vårt trodde jeg at jeg gjorde det riktige. Jeg jobbet fulltid og satte til side omtrent 20 prosent av lønnen min hver måned til henne til frisør, manikyr, eller det hun måtte ønske seg. Ikke fordi hun ikke hadde egen inntekt hun brukte sine egne penger på sine ønsker. Men jeg tok på meg utgiftene fordi jeg følte det var mitt ansvar som mann og partner. Jeg ba henne aldri betale regninger. Jeg spanderte på byturer, restauranter, kino og små reiser alt sammen.
Ett år før bryllupet gjorde jeg noe ekstra stort jeg foreslo å ta hele familien hennes med på ferie til kysten. Ikke bare foreldrene og søsknene hennes, men også nieser, nevøer og til og med to fettere. Vi var mange. For å få det til å gå opp, tok jeg ekstra vakter på jobb, sluttet å kjøpe ting til meg selv og sparte i månedsvis. Da ferien ble en realitet, betalte jeg for overnatting, transport og mat alt. Hun var lykkelig, familien hennes takknemlig. Ingen ante at dette faktisk ikke betydde noe for henne.
Da hun sa at hun ville gjøre det slutt, forklarte hun at jeg hadde vært “for mye”. At jeg krevde for mye kjærlighet, nærhet og oppmerksomhet. At jeg hele tiden ville holde rundt henne, sende meldinger, vite hvordan hun hadde det. At hun aldri hadde vært slik, og at jeg gjorde det kvelende for henne. Hun mente at jeg forventet noe hun ikke kunne gi meg.
Hun sa også noe hun aldri tidligere hadde delt at hun egentlig aldri hadde hatt lyst til å gifte seg. Hun hadde takket ja til frieriet fordi jeg hadde insistert for mye. At jeg hadde dratt inn foreldrene hennes og at det hadde gjort alt vanskelig for henne. Jeg fridde til henne på restaurant, foran familien. For meg var det en flott gest for henne føltes det som en felle. Hun kunne ikke si nei foran alle.
Fem dager før vi skulle gifte oss borgerlig, med alt klart og avtalt, bestemte hun seg for å si sannheten. Hun forklarte at hun hadde følt at jeg presset henne inn i et liv hun aldri ønsket. At jeg hadde gjort for mye for henne, og at det fikk henne til å føle seg ukomfortabel, bundet og forpliktet. At hun heller ville gå, enn å gjøre noe som ikke kjentes eget.
Etter den samtalen dro hun. Ingen krangling, ingen forsoning, ingen forsøk på å rydde opp. Kun igjen sto kontrakter, betalte regninger, ferdiglagte planer og et avlyst bryllup. Hun sto fast ved beslutningen sin. Der endte alt.
Dette var uka hvor jeg innså at det å være mannen som alltid betaler, ordner, og alltid er der, slett ikke betyr at noen ønsker å bli hos deg.
