Den tiden jeg bare var en vanlig arbeider, akkurat som alle andre, jobbet for en dårlig lønn og slet fra måned til måned da var alle slektningene mine så glade i meg. De inviterte meg til enhver bursdag, til jul, påske, og hjalp meg når det trengtes.
Livet føltes tomt, og jeg hadde fått nok av det. Jeg bestemte meg for å starte min egen bedrift fra bunnen av, men penger til å komme i gang hadde jeg ikke. Foreldrene mine døde da jeg var nitten; det var en bilulykke som tok dem begge.
Tanten min hadde giftet seg med en rik mann. Jeg trodde hun sikkert kunne hjelpe meg litt men der tok jeg grundig feil.
Tanten min mente at å starte eget firma var altfor risikabelt, så hun ville ikke investere en eneste krone. Jeg kan egentlig ikke bebreide henne. Hadde rollene vært byttet om, hadde jeg kanskje gjort det samme. Uansett det var hennes valg, jeg aksepterte det, og jeg følte meg ikke fornærmet over det. Å låne penger i banken var helt uaktuelt de høye rentene kunne jeg aldri håndtere. Dermed måtte jeg spare på alt mulig, kutte i matbudsjettet, ta enda en ekstrajobb og legge til side til min fremtidige bedrift.
Etter hvert fikk jeg ryddet tankene mine. Jeg visste nøyaktig hva slags bedrift jeg ville etablere, hvilke ressurser jeg behøvde og akkurat hvor mye penger jeg måtte ha før jeg kunne begynne. Jeg sverget at jeg ikke skulle gi opp, uansett hvor hardt det måtte bli. Jeg hadde jo drømt om dette helt siden jeg var liten, og nå begynte det å bli mulig, steg for steg. Men det som virkelig stakk innvendig, var tantens spøker. Hver gang jeg dukket opp et sted, lo hun og utbrøt:
Se på deg, ja! Vår kjære forretningskvinne har gjort oss den æren å dele bord med oss andre!
Da jeg endelig hadde nådd målet og åpnet min første filial, trakk slekten seg straks unna, særlig tanten min. Jeg lot meg ikke stoppe. Jeg hadde aldri vært mer motivert. Ett og et halvt år etter hadde jeg åpnet flere avdelinger i byen vår.
Så ringte tanten min en dag. Sønnen hennes skulle begynne på universitetet, og hun trengte hjelp både med økonomien og å finne bosted til ham. På dette tidspunktet var hun skilt og klarte ikke å finne en jobb som dekket selv det mest nødvendige. Nå husket hun plutselig at jeg fantes.
Jeg sa nei da hun ba om hjelp. Jeg hadde planer om å åpne flere avdelinger i andre norske byer, og det kostet penger sønnen hennes var derfor ikke min prioritet. Etter avslaget fra meg tok tanten min fullstendig avstand, men vi hadde jo heller ikke hatt kontakt før dette…
I dag er avdelingene mine godt etablert. Firmaet blomstrer og vokser for hver dag. Sønnen til tanten min bor fortsatt hjemme hos henne og har ikke kommet i gang med livet. Ingen i familien vil ta imot ham, for tanten min støtet alle bort den gangen…
