Jeg er 38 år gammel, og lenge trodde jeg at det var meg det var noe feil med. At jeg var en dårlig mor, en dårlig ektefelle. At noe var ødelagt inni meg for selv når jeg mestret alt på overflaten, merket jeg at jeg ikke orket å gi mer av meg selv.
Hver morgen står jeg opp klokken fem. Jeg lager matpakker, legger frem klær, smører nisteboksene. Jeg sørger for at barna er klare for skolen, rydder raskt opp hjemme og drar på jobb. Holder meg til tidsplanen, leverer resultater, drar på møter. Jeg smiler. Alltid smilende. Ingen på jobben aner noe. Tvert imot sier sjefen og kollegaene at jeg er ansvarsfull, strukturert, sterk.
Hjemme går det også i ett. Middag, lekser, bad, kveldsmat. Jeg lytter når barna forteller, svarer på spørsmål om skolen, ordner opp om de småkrangler. Gir en klem når de trenger det, hjelper til når det trengs. Fra utsiden ser livet mitt vanlig ut. Kanskje til og med bra. Jeg har familie, fast jobb, helsa i behold. Det var ingen tydelig krise som kunne forklare hvordan jeg følte det.
Men på innsiden følte jeg meg tom.
Det var ikke konstant tristhet. Mer en utmattelse som ikke lot seg sove bort. Jeg la meg utslitt og våknet like sliten. Kroppen min verket uten grunn. Lyder irriterte meg. Jeg ble desperat av de samme spørsmålene som stadig gjentok seg. Jeg begynte å tenke tanker jeg skammet meg over innrømme for meg selv: at barna mine kanskje ville hatt det bedre uten meg. At jeg ikke egner meg til dette, at kanskje noen kvinner er født til å være mødre, men jeg er ikke en av dem.
Aldri neglisjerte jeg oppgaver. Aldri kom jeg for sent. Jeg mistet aldri «grepet». Jeg ropte aldri mer enn det som var normalt. Derfor la heller ingen merke til noe.
Min mann så det heller ikke. For ham virket alt «i orden». Sa jeg at jeg var sliten, svarte han:
Alle mødre blir trøtte.
Hvis jeg sa at jeg ikke orket noe, sa han:
Da mangler du bare motivasjon.
Så jeg sluttet å si noe mer.
Noen kvelder satt jeg på badet med døren lukket, bare for ikke å høre noen. Jeg gråt ikke. Bare så tomt ut i luften og telte minuttene til jeg måtte ut igjen, og være hun som fikser alt.
Tankene om å dra min vei kom gradvis. Det var ingen dramatisk impuls. Bare en kald idé: å forsvinne noen dager, forsvinne litt, ikke være nødvendig. Ikke fordi jeg ikke elsket barna, men fordi jeg følte at jeg ikke hadde mer å gi dem.
Den dagen jeg nådde bunnen, var det ikke spektakulært. Det var bare en helt vanlig tirsdag. En av døtrene mine spurte om noe helt enkelt, men jeg bare så på henne og forstod ingenting. Hodet mitt var tomt. En klump i halsen og et trykk i brystet. Jeg satt meg på kjøkkengulvet og kom meg ikke opp på flere minutter.
Sønnen min så redsel i øynene og spurte:
Mamma, går det bra med deg?
Og jeg klarte ikke å svare ham.
Ingen kom for å hjelpe. Ingen kom for å redde meg. Til slutt klarte jeg ikke late som mer.
Jeg søkte hjelp da jeg ikke hadde krefter igjen. Da jeg ikke lenger klarte å «fikse alt». Psykologen var den første som sa noe jeg aldri hadde hørt før:
Dette er ikke fordi du er en dårlig mor.
Og fortalte meg hva det egentlig dreide seg om.
Jeg forstod at ingen hadde hjulpet fordi jeg aldri sluttet å fungere. Så lenge en kvinne holder alt i gang, tror verden at hun kan fortsette. Ingen spør den som aldri faller, hvordan det går.
Oppbyggingen gikk ikke raskt. Det var ingen mirakelkur. Det var tregt, ubehagelig, fullt av dårlig samvittighet. Å lære å be om hjelp. Å si «nei». Å ikke være tilgjengelig hele tiden. Å innse at å hvile ikke gjør meg til en dårlig mor.
Jeg fortsetter å ta vare på barna mine. Jeg jobber fortsatt. Men jeg later ikke lenger som jeg er perfekt. Jeg tror ikke lenger en feil definerer hvem jeg er. Og viktigst av alt jeg tror ikke lenger at trangen til å flykte gjør meg til en dårlig mor.
Jeg var bare utslitt.
