Hva man forkorter, får man aldri tilbake
Når Eiril viser frem bryllupsbildene sine til venner og kjente, pleier hun alltid å si med et smil:
Åh, så mye jeg strevde i den kjolen! Den var selvfølgelig vakker, men så tung og klumpete! Neste gang jeg skal gifte meg, velger jeg nok en lett og luftig brudekjole.
Alle trodde Eiril spøkte, og lo med henne. Hun spøkte jo, innerst inne. Alle visste at Eiril giftet seg av kjærlighet, etter en kjærlighetsferie på Sørlandet. Hun var 21, Morten 28.
August, milde bølger i fjorden, perlende hvitvin, stjerneklar himmel, norsk sommerromantikk Alt smeltet sammen og endte med en søknad til Folkeregisteret. Litt før bryllupet måtte Morten dog skille seg fra sin andre kone, og Eiril flytte til Mortens hjemby, Trondheim.
Oslo Trondheim Oslo. Den ruta skulle for Eiril bli nærmest naturlig og kjær i ti år fremover.
Men først: de måtte leie seg en leilighet. Morten ga sin gamle leilighet til ekskona, hun som truet med både piller, å helle saltsyre over den neste kona, og å hoppe ut av vinduet hvis han ikke kom tilbake til henne.
Etter en stund sluttet andrekona å blande seg inn i livet deres. Kanskje hadde Morten lovet å komme tilbake? Om førstekona ville han ikke snakke. Det var over, kort og greit. Det ekteskapet hadde vart halvannet år. De fikk det aldri til. Etterpå fikk ekskona hans gifte seg med en venn av ham og alle var fornøyde. Til slutt.
Med andrekona holdt han ut i tre år, før han så sannheten: Hun mente småbarn var «menneskebarn», som om de var noe fremmed og besværlig.
Slike tidligere historier brydde ikke Eiril seg noe om. Hun var trygg på seg selv, forfengelig nok, og visste hun var både vakker og spesiell. Morten så på henne som sitt himmelrike her på jorden. Når han kjøpte blomster, gjorde han det i favner; pelsjakker kom ofte i tre varianter, og sko sko hadde Eiril flere par av enn hun fikk brukt. Morten tok henne med til London, til Paris, og Mallorca. For å utvide horisonten og lade opp før første barn kom.
Så, en dag kom lille Ingrid til verden. Mens Eiril var hjemme i mammaperm, kjøpte Morten et lite hus og møblerte det med alt tenkelig utstyr alt for sine to jenter.
Husinnflyttingen ble feiret. Ingrid ble etter hvert levert til barnehagen. Eiril gikk i gang med mer utdanning men hun tok studiene hjemme i Oslo, der vennene og moren bodde, der til og med fremmede føltes varme og hyggelige. Under lønnetrærne i nabolaget kjentes alltid livet trygt.
Ingrid overlot hun gjerne til svigermor, som forgudet barnebarnet sitt og elsket å passe henne. Under eksamensperiodene var Eiril derfor hjemme i Oslo. Morten ble sjalu, reiste stadig etter henne, stalket henne på mer eller mindre klossete vis «tilfeldige møter» i en annen by og alt. Eiril selv ga aldri egentlig grunn til mistanke. Dessverre bare trodde folk det
For i virkeligheten ville hun helst flykte fra alt familieansvar. Hun kunne studert i evigheter heller enn å vaske kjøkken og gulv, ta ansvar for mannen eller oppdra et barn. Hun syntes livets timer gikk fort forbi, uten at hun rakk å fylle dem med noe vesentlig. Hvorfor, tenkte hun, skulle hun, glad i bøker og beundret for sitt ytre, kaste bort tiden på hverdagsbry?
Etter en stund låg det tre flotte diplomer i Eirils veske. Alle med beste karakter. Hun var utdannet psykolog, og bar alltid dokumentene med seg håpet å bruke dem i arbeidslivet. Morten var imot:
Har vi ikke nok penger? Jeg blir jo gal hvis jeg skal vente på deg hver ettermiddag! Eiril, hva om vi får en til en sønn eller datter? Bare du er hjemme.
Men Eiril så seg ikke som mamma på nytt. Hennes oppgave var løst. Hun hadde gitt liv til datteren, hun hadde gitt Morten en datter. Det fikk holde. Svigermor, som hørte på Eirils snirklete drømmerier, tilbød etter hvert å la Ingrid bo hos henne inntil ja, til Eiril «vokste opp» og fant seg til rette.
Datteren trengte noen som gav kjærlighet og nærhet, ikke en mor som ville flykte til skyene. Og Eiril sa ja uten motforestillinger. Så dro hun tilbake til Oslo, uten å si fra til Morten. «Jeg ringer når jeg kommer til Oslo,» tenkte hun.
Men i Oslo ventet Morten på henne. Han hadde lært seg Eirils triks.
Eiril, hvor er Ingrid? Hvorfor er du her, ikke i Trondheim? Har du funnet deg en annen? spurte han oppgitt.
Morten, ta det rolig. Nei, ingen elskere. Jeg er bare lei av å være med deg. Jeg vil ha frihet, forstår du?
Frihet? Fra meg og datteren din? Hva skjedde med kjærligheten? prøvde Morten.
Den finnes ikke lenger svarte hun og satte et punktum.
Morten gikk til svigermor for hjelp. Hun sukket og sa:
Jeg kan ingenting gjøre. Eiril snur du ikke. Hun er som granitt.
Morten returnerte alene til Trondheim, fortvilet over hvordan han skulle få familien sammen igjen. «Alt jeg gjør for dem, men nei Jeg passer vel ikke inn,» tenkte han.
Dagene gikk, ukene med. Eiril kom ikke tilbake. Hun svarte tørt over telefon: «Det går bra her.»
Tiden gikk videre.
Morten, etter mye grubling, bestemte seg for å selge huset, hente Ingrid, og flytte til Oslo for å redde familien. Eiril var kjølig til forslaget. Hun prøvde overtale ham til å la være. Datteren måtte bytte skole, miste venner, og bestemoren kom sikkert til å motsette seg.
I virkeligheten var dette kun unnskyldninger. Eiril storkoste seg i friheten. «Leve som en fri fugl» var hennes nye motto. Hun startet egen syforretning, leide seg leilighet, og blant beundrere både menn og kvinner manglet det ikke. Plutselig står mannen og datteren der til hvilken nytte?
Hun ville helst slette fortiden. Hun var urokkelig. Alt tidligere føltes som et annet liv.
Morten hørte ikke på henne, og flyttet til Oslo med Ingrid med hjertet fullt av håp om forsoning. Han møtte Eiril etter jobb, leverte Ingrid, som for øvrig var blitt sin mor lik til forveksling, men det hjalp ikke. Eiril var kald som is. Ingenting rikket henne lenger. Til sist sa hun:
Morten, la meg være i fred! Det er på tide vi skiller oss. Jeg kan huse Ingrid, hvis nødvendig.
Ingrid fylte 11. Hun trengte ikke et sted å bo hun hadde pappa, og en bestemor som ba for henne dag og natt. Hun husket moren, elsket henne fortsatt, men forsto aldri hvorfor moren gikk frivillig bort fra eget barn.
Livet løp videre, ingen kunne stoppe tiden.
Alt fikk sin skjebne. Morten sluttet «å fiske på tørt land». Han hadde for lengst skjønt at han aldri nådde Eirils hjerte.
Skjebnen sendte Morten en jordnær kvinne to barn fra før, ikke opptatt av storbyliv eller overdådige ting. For henne var lykken: gummistøvler til høstregnet, en tykk boblejakke til fjøsstellet, og å gi barna et godt liv. Ikke Paris eller London men godhet og ro.
For første gang følte Morten varmen, tryggheten, gleden med noen som sto støtt midt i livet. Snart fikk de sammen en datter, og Morten fant endelig lykken, om det så var på fjerde forsøk. De tre første ekteskapene snakket han aldri om.
Eiril? Hun bor hos sin mor igjen, i barndomshjemmet. En av forretningspartnerne hennes lovet gull og grønne skoger, men endte med å lure henne for alt hun hadde. Syforretningen gikk konkurs. Beundrerne forsvant én etter én.
Kort sagt beilere kom og gikk, men ingen ble. Nå jobber Eiril som skolepsykolog. Endelig kom utdannelsen til nytte. Hun angret ikke på noe. Men menneskesinnet har dype avgrunner bunnløst, egentlig. Kanskje kunne den tidligere «frie fuglen», Eiril, en gang tenne et lite håp om anger? Hvem vet
Ingrid, som nå har vokst opp, bor med ektemannen sin og bestemoren hun som oppdro henne i Trondheim. På bryllupsdagen bar Ingrid en lett og svevende brudekjole. Den hadde mamma Eiril gitt henne.
