Karoline og jeg snakket egentlig ikke så mye sammen, selv om vi bodde i samme by. Jeg hadde hørt fra felles venner at hun gikk gjennom en tøff periode, så en dag bestemte jeg meg for å besøke henne og tilby litt støtte. Karoline fortalte meg at hun nettopp hadde mistet jobben, at mannen hennes jobbet uregelmessig, og at de slet med økende regninger og ansvar for det lille barnet sitt. Jeg følte en dyp medfølelse for søsteren min, og bestemte meg for å hjelpe så godt jeg kunne.
Da jeg kom hjem etter besøket, kjente jeg en tunghet i brystet mitt; det var ikke lett å se henne ha det slik. Neste dag samlet jeg sammen alt jeg hadde av klær, mat og brukbare ting som jeg kunne donere, og gikk tilbake til Karoline med det.
Fra den dagen var det ikke bare jeg, men også mange av våre andre slektninger, som hjalp Karoline og familien hennes i flere måneder. Noen kom med varme jakker og vinterklær, og naboene hadde til og med nesten nye sko til barna. Vi gikk sammen om å kjøpe matvarer havregryn, poteter, kjeks og epler alt det mest nødvendige. Vi gjorde alt vi kunne for å støtte Karoline og familien hennes. Mannen hennes så vi sjelden, og vi antok at han måtte jobbe hardt for å få endene til å møtes.
En morgen bestemte jeg meg for å besøke Karoline tidlig, før jeg dro på jobb, i stedet for om kvelden som vanlig. Da fikk jeg se en overraskende flott og stor bil parkert utenfor huset deres. Den så veldig kostbar ut. Mannen til Karoline kom ut av huset, satte seg inn i bilen og kjørte avgårde. Jeg ble nysgjerrig, og spurte Karoline hva slags bil det var. Hun forklarte at de hadde tatt opp et lån for å kjøpe bilen, og betalte den ned litt etter litt.
Overraskelsen min vokste da jeg spurte: «Så dere har nesten ikke penger til mat, men likevel har dere klart å kjøpe en så dyr bil på avbetaling? Vi trodde alle sammen at dere sto overfor store utfordringer, men nå ser det ut til at dere lever med økonomisk støtte fra oss og kjører rundt i en dyr bil.» Da gikk det opp for meg at hjelpen vi hadde gitt ikke nødvendigvis gikk til det vi hadde trodd.
Fra den dagen bestemte jeg meg for å trekke meg litt unna søsteren min, og jeg fortalte også de andre i familien hvordan situasjonen egentlig var. De fortjente å vite hva hjelpen deres hadde blitt brukt til i alle disse månedene.
