Du, hør her jeg må bare fortelle deg om den pinligste bryllupsopplevelsen jeg har hatt noen gang. For en stund siden ringte den fjerne grandtanten min og inviterte meg til bryllupet til datteren hennes du vet, min grandkusine, som jeg sist så da hun var seks år gammel. Så lenge siden!
Nå er det ikke akkurat familievarmen som bobler over hos meg, så jeg prøvde å sno meg unna, men det gikk dårlig. «Én gang hvert tjueende år kan vi vel møtes, det tør du bare ikke droppe!» sa grandtanten med et ganske strengt tonefall.
Så kom det skinnende invitasjon med due og roser, fra Ingvild og Knut, dagen før fikk jeg påminnelse på telefon også så jeg måtte jo bare stille opp.
Tenkte jo at lørdagen var kjørt, men sånn er det nå. Jeg ankom restauranten med blomsterbukett, ganske dårlig humør og et brennende ønske om å snike meg bort etter en time, sånn uten å si hadet. Kom opp i bankettsalen, ble satt i lag med en gjeng unge, blide folk brudgommens kamerater, som allerede etter et par glass begynte å kommentere hvor flott ei tante bruden hadde, og at jeg slett ikke så ut som noen tante, og dessuten burde vi ikke bli litt bedre kjent og slå oss løs? Og dét gjorde vi.
Bruden kjente jeg selvfølgelig ikke igjen så mange år, og jammen hadde hun gått fra brun, sjenert liten mus til å bli en blondine med ganske mye former. Jeg syntes hun var søtere før, for å være helt ærlig.
Stemningen var egentlig ganske grei, men litt trykket mye sure tanter med tilhørende gubber; brudgommen så mest ut som han ville flykte, og bruden skjønte veldig godt at hun var pen og hadde former. Om det ikke hadde vært for vår stadig morsommere gjeng, kunne det nesten minnet mer om en begravelse enn et bryllup. Tantene så i alle fall ikke blidt på oss.
Første runde med taler rakk jeg ikke, men da nr. to kom, var det visst min tur. Toastmasteren fant ut hvem jeg var, og annonserte: «Og nå skal den unge og fine tanten til bruden si noen velvalgte ord til det lykkelige paret!»
Så jeg smilte og sa: «Kjære Ingvild og Knut!» Da ble det gravstille i salen bryllupet som allerede var rolig, ble knusende stille. Akkurat da skjønte jeg at jeg ikke kunne se grandtanten min noe sted og så lite har hun da ikke forandret seg, hun burde jeg kjent igjen!
Damen i rosa overfor meg hvisket iltert: «Bruden heter Sigrid. Og brudgommen er Eirik.»
«Hæ? Sigrid? Hvilken Eirik?»
«Noen folk bare sniker seg inn på andres fest for å spise og drikke gratis,» la damen i rosa til. «Vi hadde samme greia da sønnen dro i militæret var bare så vidt vi fikk jaget dem ut. Ingen skam i livet.»
Da innså jeg at festen bare var så vidt begynt for meg. Plutselig begynte gjestene å se ganske slu ut, noen reiste seg, blikkene glødet, og det var som om de forberedte seg på å hive meg ut. De hadde heldigvis ikke fått rullet opp ermene enda, men det var nærme.
«Men, se her!» ropte jeg og veivet med invitasjonen min «Det står jo her: Ingvild og Knut, denne restauranten, denne salen!»
Reddet ble jeg av en kelner. «Frøken, det er en bankettsal til, oppe i andre etasje, kanskje du skal prøve der?» sa han forsiktig.
«Sikkert! Tenker hun vil spise flere steder. Gratis mat her og på neste fest!» snerret damen i rosa. «Hvordan orker landet å bære sånne folk? Ren og skjær frekkhet!»
Og tanta i grønt slang seg på: «Frekkhet varer lengst, Inger Johanne, alltid vært sånn.»
Altså jeg ser overhodet ikke ut som noen tvilsom type, og eventyrer er jeg i alle fall ikke! Men du vet, folk ser det de vil. Heldigvis forsvarte brudgommens venner meg, men da fikk de høre det av damen i lilla: «Der ser du, hun har allerede begynt å gå etter mennene våre!»
Så måtte hun i rosa selvfølgelig supplere: «Jo da, akkurat sånn ble regnskapssjefen kvitt mannen sin. Bare vips, så var han borte noen damer mangler bare skrupler.»
Jeg har aldri stjålet noens mann, men der og da følte jeg meg nesten som verdens verste forfører. Begynte faktisk å vurdere om det var noen gifte karer i lokalet det var verdt å ta med seg, når de først anklaget meg for alt.
Så kom den hyggelige kelneren tilbake, hadde vært oppe i andre etasje og hentet grandtanta mi, som straks forsto situasjonen og sverget at hun kjente meg, samtidig som hun blunket litt mistenkelig både til meg og til de andre. Som om hun ville si at jeg alltid hadde vært litt «spesiell».
Kort fortalt jeg ble trygt eskortert til riktig sal, der ekte Ingvild (den mørke skjønnheten!) og Knut ventet, og der fikk jeg rikelig med både snaps og kake. Hvis du lurte heldigvis rakk jeg ikke å gi fra meg gaven i feil sal!
Men vet du hva? Det var brudgommens kompiser fra den første festen som fulgte meg hjem etterpå. Skikkelige karer de syntes det hele var festlig, heldigvis!
