Å ta ordet
Knappen «Send inn» på nettsiden til kurset var liten, men håndflaten min ble fuktig som om jeg holdt noen andres hånd, ikke datamusen. I skjemaet skrev jeg ærlig: «55 år. Erfaring barneskoleforestilling, leste på foreldremøter.» Under «mål» skrev jeg først «for meg selv», slettet det, skrev «jeg vil lære å snakke høyt», og trykket til slutt.
Et minutt senere kom det e-post med adresse og tidspunkt for prøvetimen. Jeg klappet sammen laptopen som om det kunne gjøre det ugjort, og gikk ut på kjøkkenet. Oppvasken vokste i vasken, suppa sto og ble kald på komfyren. Jeg tok automatisk etter svampen, men stoppet meg selv.
Senere, sa jeg lavt, og stemmen min hørtes så fremmed ut at jeg ble flau, som om noen kunne høre det.
Jeg sa ikke noe til noen om kurset. På jobben i regnskapsavdelingen var det nok av prat allerede: hvem som hadde sagt hva, hvem som hadde sett rart på hvem. Hjemme sønnen min, mannen min, svigermor på telefonen, alltid de samme kravene. Jeg var redd for at hvis jeg sa høyt: «Jeg begynner på kurs i scenisk tale», så ville spørsmålene, vitsene, rådene komme med én gang. Verst av alt det medfølende: «Hvorfor det, du trenger vel ikke det?» Akkurat som jeg selv hadde sagt til meg selv så mange ganger før.
Den kvelden jeg skulle dit tok jeg t-banen ut av sentrum, og brukte en halv evighet på å finne riktig adresse, selv om det egentlig var åpenbart. Jeg gikk sakte, sjekket vesken hele tiden: lommebok, notatblokk, vannflaske. I oppgangen var det trangt, noen slet med en barnevogn, jeg trykket meg mot veggen og lot dem slippe forbi. Hjertet mitt dunket som før en eksamen.
Kurset lå i andre etasje, bak en dør hvor det sto «Kreativt Verksted». I gangen sto stoler, og på veggen hang det plakater fra tidligere opptredener. Jeg tok av meg kåpen, hang den på en krok, rettet håret foran speilet. Grått hår ved tinningen glinset ekstra mye i det lyset, og jeg prøvde å glatte det ned, som om dét ville hjelpe.
Det var rundt ti personer i rommet. Noen lo, noen bladde i utskrifter. Læreren, en lav kvinne med kort hår, presenterte seg som Grete, og ba oss stille oss i ring.
I dag skal vi teste stemmen. Ikke høyde, men støtte, sa hun. Pust. Ikke be om unnskyldning.
Ordet «ikke be om unnskyldning» traff meg midt i brystet. Jeg tok meg i at jeg var i ferd med å si: «Jeg er bare her for å se…» Men jeg tiet.
Den første øvelsen var enkel: pust inn, lang utpust på «ssss», så på «jjjj». Jeg prøvde å ikke se på sidemannen, men likevel la jeg merke til henne: en jente på kanskje tjue, med sterke negler og perfekt holdning, og en mann i treningsgenser, selvsikker og rank. Jeg følte meg som en gjest i andres selskap.
Nå sier alle navnet sitt og en setning, fortsatte Grete. Hvilken som helst, bare ikke hvisk.
Da det ble min tur, satt tungen som limt.
Inger, sa jeg, og la til: Unnskyld, jeg…
Stopp, sa hun mykt men bestemt. Det ordet bruker vi ikke i dag. Ta det en gang til. Kun navnet.
Jeg svelget.
Inger.
Og plutselig oppdaget jeg: stemmen min var ikke så tynn som jeg trodde. Den var dyp, litt rusten, men levende. Det gjorde meg både redd og lettet på samme tid.
Etter timen kom Grete bort til meg.
Kom på kurset, sa hun. Du har klang. Men du har også en vane med å gjemme deg. Vi skal jobbe med begge deler.
Jeg nikket, som om dette gjaldt noen andre. Ute i gatene tok jeg opp mobilen for å varsle mannen min at jeg ble sen, og brukte lang tid på å finne ordene. Til slutt sendte jeg bare: «Blir litt senere, kurs.» Jeg lot være å si hvilket slags kurs.
Uka etter startet de faste kurskveldene. Jeg printet ut teksten vi fikk til vår første opptreden: en moderne monolog av en kvinne som lærer seg å si «nei». Jeg øvde hjemme på kjøkkenet mellom grytene, og snublet stadig. Glemte linjene, droppet endelser. Jeg ble irritert på meg selv, som om jeg var min egen ulydige unge.
Mamma, hva babler du om? spurte sønnen min og stakk inn hodet.
Jeg rygget til og stappet arket bort.
Ingenting. Jobb.
Ordet «jobb» var blitt mitt eget slør. Jeg skammet meg for å skjule meg for sønnen, men å innrømme det var enda verre.
På kurskvelden tok Grete oss én og én til mikrofonen. Mikrofonen stod på stativ, ledningen kveilet bort til høyttalerne. Jeg var nesten mer redd for mikrofonen enn for folk. Jeg så for meg at så fort jeg gikk frem, sprengte stemmen min rommet, avslørte all usikkerhet.
Ikke len deg frem mot mikrofonen, sa Grete. La den komme til deg. Stå rett. Pust ut i ryggen.
Jeg prøvde. I starten gikk det dårlig: skuldrene opp, pusten fartet. Jeg hørte den unge kvinnen lese lett, som om hun snakket til en venn. Jeg tenkte: «Det er for sent for meg. Jeg er bare rar.» Og så begynte jeg å unnskylde meg i hodet.
Etterpå kom en dame på min egen alder bort, i grå genser og med hestehale.
Du holder fine pauser, sa hun. Jeg heter Sigrid. Jeg var også redd mikrofonen, følte at den undersøkte meg.
Jeg gliste for første gang den kvelden.
Det gjør den kanskje, mumlet jeg.
Ja, men ikke helt som vi tror, nikket Sigrid.
Vi gikk til bussholdeplassen sammen. Sigrid sa hun jobbet på et legekontor og hadde kommet hit etter et tungt år hvor alt hadde blitt som vatt inni henne. Jeg lyttet, og kjente noe tine i meg. Ikke umiddelbar vennskap, men en mulighet til å ikke være alene.
Noen uker senere, under opplesing, kom en ekkel kommentar. Jeg snublet på et ord jeg kunne utenat hjemme, og ble stående. Stillheten var pinlig.
Tja, hukommelsen svikter vel, fnyste mannen i treningsgenser, ikke særlig høyt, men alle hørte det.
Ansiktet mitt ble varmt. Jeg ville komme med et frekt svar, men endte selvfølgelig med å smile, som jeg alltid gjorde.
Ja, skjer vel det, mumlet jeg.
Grete løftet hånden.
Det skjer oss alle, sa hun. Også de unge. Vi kommenterer ikke alder her. Her jobber vi.
Mannen trakk på skuldrene, som om ingenting hadde skjedd. Jeg tenkte at min vane med å smile bort stikk også var en form for stemme. Eller rettere, mangel på den.
Hjemme den kvelden satte jeg meg for meg selv med teksten, mens mannen min så dagsnytt. Han spurte:
Leser du dikt eller?
Jeg frøs. Munnen var tørr.
Nei. Det er jeg har meldt meg på et kurs. Vi skal ha framføring.
Han snudde seg vekk fra TV-en og så på meg.
Framføring? sa han, uten latter.
Jeg ventet på spøken, men han bare nikket.
Ja, hvis du har lyst, så gjør det. Ikke slit deg ut bare.
Ordene var nøkterne, uten jubel, men likevel kjente jeg støtte i det hverdagslige. Ikke «du er flink», ikke «jeg er stolt», bare muligheten til å slippe å forklare meg.
Det var tungt å forberede seg. Jeg satte alarmen en halvtime før alle andre sto opp, for å rekke pusteøvelser. Jeg sto ved vinduet med hendene mot ribbeina, telte pust. Noen ganger lo jeg av meg selv. I notatboken skrev jeg: «ikke bitt sammen kjeven», «pause etter nei», «se i salen, ikke ned».
En gang ba Grete oss forestille oss at akkurat den vi helst ville nå, satt på første rad.
Straks så jeg for meg svigermor. Så sjefen. Så meg selv i speilet, det smilet jeg alltid brukte for å skjule alt. Hendene skalv.
Ingen grunn til å prøve å ta alle med én gang, sa Grete, da hun så det. Velg én. Snakk til den.
Jeg valgte meg selv. Det var merkelig og skummelt, som om jeg for første gang innrømte at jeg også fortjente plassen på første rad.
Dagen for framføringen kom altfor fort. Jeg våknet tidlig, lenge før vekkerklokken ringte. Tom i magen og kald i kroppen. Gikk ut på kjøkkenet, drakk vann i små slurker. Teksten lå brettet på bordet. Jeg åpnet den, leste og plutselig husket jeg ikke midtdelen. Ikke at det var helt borte, mer som en hvit stripe.
Jeg satte meg, hodet i hendene.
«Jeg kommer ikke til å gjøre det», tenkte jeg. Tankene var som en trøst. Jeg kunne si jeg var syk. Få et viktig ærend. Ingen ville dø.
Da kom mannen min inn, trøtt.
Hvorfor så tidlig oppe? spurte han.
Jeg så på ham og sa, kanskje for første gang:
Jeg er redd. Redd for å glemme.
Han klødde seg i nakken, hentet arket.
Les for meg, sa han. Bare les.
Jeg ville protestere, men sto allerede. Leste lavt, stoppet, famlet. Han sa ingenting, men i ett sted, da jeg begynte å unnskylde meg igjen, hevet han øyenbrynet.
Lærer du deg ikke å unngå det ordet? sa han.
Jeg lo.
Ja. Men det er vanskelig selv her hjemme.
Det kommer, svarte han. Du skal jo uansett gå.
På kurset var det trangt før oppstart. Folk flyttet på poser, rettet på kragensen, mumlet tekst. Jeg klamret teksten fast under armen. Fingrene var kalde selv om det var varmt.
Sigrid ga meg vannflasken.
Ta en slurk. Ikke les mer nå, sa hun. Nå er det uansett for sent å pugge. Nå handler det om å puste.
Jeg nikket, la teksten i vesken, satte vesken bak meg på stolen og dro igjen glidelåsen. Det var viktig: å vite at noe ventet på meg, et sted å komme tilbake til.
Det satt rundt femti i salen. En liten scene, svart gardin, to spotter. Mikrofonen midt på gulvet. Jeg listet meg ut til scenekanten og angret straks. Ansiktene fløt sammen, men jeg så noen kjente: mannen min satt ved midtgangen, sønnen ved siden av. Da jeg så ham, slo det meg han hadde kommet, og jeg fikk både panikk og en bølge av ømhet.
Jeg klarer det ikke, hvisket jeg til Sigrid.
Jo, du gjør det, svarte hun. Se på meg. Jeg er på siden.
Grete la en hånd på skulderen min.
Du skal ikke være perfekt, sa hun. Du skal bare være levende. Gå ut, pust inn, si første setning. Resten kommer av seg selv.
Jeg lukket øynene. Munnen min var tørr, tunga fremmed. Jeg pustet, sånn som vi hadde lært ikke løft skuldrene, pust mot ribbeina. Det var ikke magi, bare fysikk. Men det holdt.
De annonserte meg. Jeg gikk ut. Gulvet var litt glatt, men stødig. Jeg stilte meg helt riktig til mikrofonen. Lyset slo meg i øynene, salen forsvant, og det var en lettelse: færre øyne, mindre å frykte.
Jeg åpnet munnen og klarte ikke begynne med én gang. Alt sto stille i hodet. Men jeg så mannen min i første rad, hendene hans blikk stille. Sønnen min, blikket på meg, ikke mobilen. De ventet ikke på at jeg skulle være feilfri. De var bare der.
Jeg har alltid snakket stille, sa jeg, og stemmen skalv, men den bar.
Så gikk det lettere. Jeg husket ikke teksten ord for ord, men setningene hang sammen. På ett sted stokket jeg rekkefølgen, hjertet falt, men jeg tok pausen, pustet inn, og fortsatte så godt jeg kunne. Ingen lo, ingen sukket. Stillheten i salen lyttet, den trykte meg ikke ned.
Da jeg kom til ordet «nei», holdt jeg pausen som jeg hadde skrevet i boken. Og jeg lot være å smile for å gjøre det mildere. Jeg bare sa det.
Til slutt tok jeg et steg bak, lot mikrofonen stå, skjulte ikke hendene. De ristet, men var åpne. Jeg bukket.
Applausen var ikke overdøvende, men varm. Noen sa «takk» høyt, og jeg hørte det som om det bare var til meg.
Bak scenen lente jeg meg mot veggen. Knærne skalv som etter en lang trapp. Sigrid ga meg en klem.
Du gjorde det, sa hun.
Jeg nikket. Jeg ville gråte, men det kom ikke tårer. Jeg følte heller at jeg endelig hadde tatt den plassen jeg alltid gikk utenom.
Etterpå ble vi sittende lenge. Noen lette etter ting, noen tok bilder. Jeg gikk bort til stolen min, sjekket veska, fant teksten. Hjertene var knekt i kanten. Jeg strøk over arket. Jeg ville ikke kaste det. Det fikk bli beviset på at dette faktisk hadde skjedd.
Mannen min og sønnen min ventet på meg i gangen.
Det gikk jo greit, sa sønnen, prøvde å høres likegyldig ut, men øynene lyste. Litt spennende, faktisk.
Mannen min nikket.
Du lød annerledes. Ikke som på kjøkkenet.
Jeg lo kort.
På kjøkkenet har jeg alltid det travelt, sa jeg, og la til, før jeg rakk å bli redd: Jeg vil fortsette.
Vi gikk ut. Jeg kneppet kåpen, strammet skjerfet. Jeg skalv fortsatt, men det var ikke av frykt kroppen husket noe nytt: jeg hadde turt å ta et steg.
Dagen etter kom jeg tidlig til kurset. Gangen var tom. Jeg gikk til bordet med skjemaer og fylte ut for neste nivå. Under «mål» lette jeg ikke etter riktige ord lenger, jeg skrev bare: «Å si det».
Da Grete kom ut fra kontoret, så jeg opp.
Jeg blir, sa jeg.
Bra, svarte hun. Da velger du en ny tekst.
Jeg tok mappen hun ga meg, holdt den tett til brystet. Og da jeg gikk inn i klasserommet igjen, la jeg merke til én ting: Jeg hadde ikke sagt unnskyld én gang. Det var en liten endring, men det ga ekko inni meg, høyere enn all applaus.
