Det sies at jo lenger et par er sammen før de gifter seg, desto verre blir ekteskapet deres
Et norsk par hadde vært sammen i sju år før de til slutt bestemte seg for å gifte seg. I alle disse årene hadde de aldri bodd sammen en hel dag de trivdes med sine egne rutiner og sitt personlige rom. Men et uventet svangerskap gjorde at de følte de burde gifte seg.
I begynnelsen var det spennende å flytte sammen. Først var det oppussing av den lille leiligheten, bestemor til jenta flyttet inn hos foreldrene hennes, så de nygifte fikk sitt eget krypinn. Så kom felles shopping av møbler og ting de trengte i hjemmet Men da alt var på plass, ble det en uro mellom dem når de måtte tilbringe så mye tid sammen innenfor fire vegger.
Mannen begynte å spørre om han kunne gå ut med kompisene for å ta en øl, og kona var glad for å la han få tid sammen med vennene sine. Dette ble etterhvert en vane som passet for begge. Akkurat som de foregående sju årene, møttes de hjemme bare sent på kvelden.
Tiden nærmet seg for fødselen, og mannen ble tiltagende trist for hver dag som gikk. Kona merket ikke stort til det, før hun en dag ble oppringt av en fremmed kvinne som fortalte henne at mannen hennes kom til å flytte inn hos henne. Og det stemte han hadde pakket sakene sine og dratt mens hun var hos jordmor til vanlig kontroll.
Det som sved mest, var at ektemannen ikke engang tok seg bryet med å forklare. Han dukket heller ikke opp på meklingen angående skilsmissen. Jenta ordnet det slik, gjennom sitt kontaktnett, at da barnet ble født sto ingen far registrert, og hun kunne etterlate feltet tomt.
Hun fødte en vakker sønn en stor og frisk gutt med søte smilehull i kinnene. Da hun fikk ham i armene, glemte hun alt som hadde vært vondt, og alle sårene kjæresten hadde påført henne. Foreldrene støttet henne mens hun oppdro sønnen. Hun ville ikke ha noen flere forhold, for såret i hjertet ville ikke gro.
Sønnen hennes var blitt tre år da det ringte på døra. Hun regnet med at det var moren hennes som kom for å passe barnebarnet, så hun åpnet uten å sjekke. På dørstokken sto eksmannen, med en stor bukett røde roser hennes favorittblomster og en diger lekebil, den første gaven han noensinne hadde gitt til sønnen sin.
Hun så på ham uten et ord, og han sa:
Unnskyld jeg gjør hva som helst for å gjøre opp for meg
Du tror kanskje jeg kan tilgi deg nå? Det har gått flere år
Sønnen løp ut i gangen.
Nei. Og du må ikke komme tilbake. Vi har klart oss i mange år uten deg, og slik vil vi ha det.
Hun kjente ikke lenger noe sinne. Gjennom årene var bitterheten visket bort, det eneste hun følte var medlidenhet for en mann som hadde mistet sønnen sin. Nå vet jeg hvor viktig det er å finne styrken i seg selv før man leter etter den hos andre.
