Kjære dagbok,
Noen ganger føles det som hele verden har endret seg uten at jeg forstår hvorfor. Jeg satt i vinduskarmen i vår leilighet i Drammen og lot blikket vandre ut mot gaten, mens jeg ventet på pappa. Tankene gikk tilbake til mamma. Det er allerede to år siden hun dro fra oss. Hun har visst fått seg en ny familie, sa pappa trist en gang. Jeg vet egentlig ikke hvorfor hun forlot meg. Kanskje jeg aldri finner ut av det, men sakte har jeg begynt å glemme ansiktet hennes.
Pappa har alltid prøvd å være der for meg, gjøre alt han kan. Jeg er jo ti år nå, og vet godt hva som skjer omkring meg. Det er liksom ikke vits å late som. Jeg har lært meg å vaske opp etter middag og rydde tingene mine på plass. Noen ganger savner jeg å leke med leker, men det hender ikke så ofte lenger.
Jeg begynner å bli stor, sier pappa. Men det er ensomt også. Jeg drømmer om å ha en hund å kose med, men pappa sier alltid nei.
Hvem skal passe på den? Jeg er på jobb hele tiden, og du er skolegutt og fortsatt for ung, svarer han.
En dag kom pappa hjem, men i stedet for en hund hadde han med seg en dame. Hun het Ingrid, og skulle bo hos oss. Jeg prøvde å unngå å snakke med henne. Hun føltes som en fremmed her. Pappa kalte henne konen sin og håpet jeg skulle se henne som en mamma. Men jeg ville ikke ha noen ny mamma! Jeg sa det rett ut. Sånn levde vi. Jeg så hvor glad pappa var med Ingrid. De lo sammen, holdt rundt hverandre, var snille. Jeg kjente bare på irritasjon og noe som minnet om sorg.
Pappa, jeg vil at Ingrid drar.
Elias, jeg vil at hun blir. Det er vanskelig å bo uten en kvinne i huset både kone og mamma, svarte han stille.
Våren kom med varme dager. Jeg løp ute i bakgården med guttene fra blokka. De begynte å si dumme ting, som at pappa og hans nye kone kom til å sende meg på barnehjem.
Jeg ble redd. Hvorfor skulle de ikke forlate meg også? Kanskje de ville ha et nytt barn, og at jeg bare var i veien. Jeg bestemte meg for å forberede meg på det verste.
En dag hørte jeg bruddstykker av en setning: «Det kommer til å bli bra for ham, vi burde sende ham dit.» Da fikk jeg panikk. Jeg sov ikke et minutt den natta. Bestemte meg for å bli kvitt Ingrid, hun bare gjorde alt verre. Jeg begynte å tulle med småting saltet teen hennes, lot kokeplaten stå på under en tom kjele, var frekk og kort i tonen. Hun skjønte det nok. En ettermiddag ba hun meg komme og snakke.
Vi må prate. Jeg ser at du er lei deg.
Jeg er ikke sur for noe, svarte jeg og ville bort derfra.
Elias, jeg vil ikke såre deg eller gjøre deg vondt, kjære deg
Hun smilte forsiktig. Vi har leid en hytte i Sandefjord for sommeren. Det skulle bli en overraskelse, men nå må vi kanskje bare fortelle det rett ut. Pappa har funnet en valp, vi skal hente den sammen i dag. Du kan bli med oss.
Tuller du? spurte jeg og kjente at jeg nesten våget å tro henne. Jeg kastet meg rundt halsen hennes.
Ingrid fikk tårer i øynene og strøk meg over håret.
Nå kan du være glad, alt ordner seg. Ikke gråt, det blir bra.
Da pappa kom hjem fra jobben sin, kjørte vi for å hente valpen. Det var som om all sinne og uro forsvant. Jeg så på Ingrid med nye øyne. Vi ble venner. Valpen sovnet i armene mine på vei hjem. Alt føltes riktig igjen. Alle var glade.
