Jeg kjenner på meg at denne situasjonen kommer til å skape mange diskusjoner blant følgerne mine. Ja, jeg skammer meg over mine egne tanker. Likevel klarer jeg ikke å la være. Hver gang jeg tenker på hva som venter familien vår i nærmeste fremtid, får jeg nesten lyst til å gråte. Jeg føler at jeg begynner å bli deprimert. Vi har vært gift i over tolv år, begge har jobb, og vi har to barn sammen.
Min svigermor har vært syk lenge. Hun sliter med leddgikt og diabetes. Siden hun er overvektig, er det vanskelig for henne å bevege seg rundt i leiligheten. Hun bor alene, noe som gjør hverdagen utfordrende. Det er tungvint for henne å stelle seg selv, lage mat og holde det rent hjemme. Hver uke drar jeg og kona mi til henne med matvarer, jeg vasker over leiligheten, lager mat til henne for uka og hjelper til på badet. Disse ukentlige besøkene har etter hvert blitt en vane for oss. Selvsagt hender det vi ikke alltid får til å dra, på grunn av jobben, men det skjer heldigvis ikke så ofte.
Jeg er virkelig glad i svigermoren min. Hun har oppdratt datteren sin alene og ofret mye for henne, uten noengang å sette seg selv først (hun mistet mannen sin da hun var 45 år og giftet seg aldri igjen). Dessuten har hun hjulpet oss mye økonomisk. Takket være henne fikk vi betalt ned hele boliglånet. Jeg vil aldri svikte henne, og vil alltid stille opp uansett. Men her om dagen sa kona at etter nyttår vil moren hennes flytte inn til oss. Da slipper vi å dra til henne, og det blir visst lettere å ta vare på henne. Kona mener også at det blir mindre stress for henne.
Jeg forstår naturligvis kona mi, men jeg tenker også på hvordan livet vårt hjemme vil bli annerledes. Vi har en treroms leilighet. Jeg og kona har vårt eget rom, og barna har hvert sitt. Hvis svigermor flytter inn, må hun ta det ene rommet. Barna vil begynne å krangle fordi de begge trenger sitt eget sted. Jeg skammer meg for å innrømme det, men jeg ser på svigermoren min litt som en byrde. Hva ville dere gjort i en liknende situasjon? Del gjerne deres tanker.
