Mona og Simen møttes tilfeldig i nabobyen under en av hennes forretningsreiser. Til tross for den store aldersforskjellen på tolv år, ble de forelsket, og Simen reiste ofte til Oslo, hvor Mona bodde, for å være sammen med henne. Tre måneder senere fridde han, lovet å være en omsorgsfull ektemann og å ta vare på alle hennes behov. Selv om Monas foreldre og bror protesterte sterkt på grunn av den tydelige aldersforskjellen, fulgte Mona hjertet sitt og flyttet inn med Simen. Kort tid etter gjorde de ekteskapet sitt offisielt.
Simen var økonomisk sikker, hadde en anerkjent stilling i en kjent bedrift og drev en suksessrik dagligvarebutikk på Majorstuen. I tillegg leide han ut sin gamle ettromsleilighet og fikk jevn inntekt. Med sin velstand kjøpte Simen en moderne toromsleilighet på Frogner og kjørte en kostbar luksusbil, en mørkblå Audi.
Åtte år senere hadde Mona fullført studiene ved Universitetet i Oslo, og Simen hjalp henne inn i arbeidslivet med en stilling hos en god venn av ham. Livet deres gikk tilsynelatende bra, men Monas foreldre hadde aldri tilgitt henne for at hun hadde gått på tvers av deres ønsker kontakten mellom dem forsvant. I mellomtiden fikk Mona høre fra gamle venner at broren hennes hadde giftet seg, bodde hjemme hos foreldrene, var økonomisk vellykket, reiste ofte til utlandet og stadig oppgraderte bilen sin.
For noen uker siden ringte Monas mor og ba om å snakke. Under samtalen lot hun forsiktig Mona forstå at det var på tide å hjelpe broren økonomisk, kanskje bidra til å kjøpe leilighet for ham eller overføre en større sum kroner, eventuelt låne beløpet fra Simen for å gjenopprette familieharmonien. Mona kjente seg usikker broren hadde aldri tatt initiativ til å skaffe seg bolig selv, og hun hadde bygd opp livet sitt uten foreldrenes støtte gjennom åtte lange år. Til slutt bestemte Mona seg for å avslå familiens krav. Reaksjonen var hard; hun ble fordømt, og moren sa at døren til barndomshjemmet ville være lukket for alltid.
Men Mona ble stående, rak i ryggen, fremstod sterk og visste at hun hadde gått videre. Hun var lykkelig, og klar for å la fortiden bli med det den var.
