Du aner ikke hvor irritert jeg ble den dagen. Det hele startet da jeg kom inn på soverommet og merket at garderobeskapet mitt sto på gløtt. Du vet jo at jeg er litt nøye med sånt jeg legger alltid tøyet mitt helt pent, og lukker dørene ordentlig etter meg. Men nå hang det en blondepyjamas halvveis ut, og alt inne i skapet var rotet til. Jeg sto der, midt på gulvet, armene i kors og bare stirret på det.
Erlend satt på senga, bladde på mobilen som om ingenting var skjedd. Jeg kunne ikke dy meg: “Har du glemt å lukke garderoben min, eller er det bare meg?” Det kom kanskje skarpere ut enn jeg hadde tenkt.
Han så opp og sukket tungt. “Åh, Nora, nå begynner du igjen? Jeg har ikke vært i garderoben din. Jeg kom rett fra jobb, har knapt rukket å ta av meg skoene.”
Jeg gikk bort, dyttet pyjamasen inn, ordnet klærne og lukket døren forsiktig. Men på innsiden kokte jeg. Jeg visste nøyaktig hvem som hadde vært der.
Altså, moren din har vært her igjen mens vi var borte, sa jeg, på en rolig men iskald måte. Og hun har brukt ekstranøkkelen sin for å “inspisere”.
Erlend satt der og gned seg mellom øynene, helt tydelig utslitt. Dette hadde vi diskutert sikkert hundre ganger siden vi flyttet inn her for et år siden. Vi kjøpte leiligheten sammen, både han og jeg puttet inn like mye penger, og jeg følte den var min tryggeste plass på jord. Men svigermor Grethe, du vet hun mente tydeligvis noe annet.
Nora, mamma var bare innom for å vanne plantene, sa Erlend. Jeg ba henne, fordi den store monsteraen på stua var så slapp. Hun mente sikkert bare å hjelpe til litt, ordne og ordne, ikke sant? Hun er jo sånn, vil så gjerne være til nytte.
Vanne planter? Jeg snudde meg mot ham. Erlend, vi har potteplanter i stua og på kjøkkenet. Ikke inne på soverommet, aller minst inne i klesskapet mitt. Hvorfor skulle hun tørke støv inne i undertøyet mitt?
Erlend svarte ikke. Han pleier å holde kjeft når jeg har fått inn et uomtvistelig poeng. Det er alltid sånn han står midt mellom meg og moren, som alltid har hatt et jerngrep om sønnen sin, og aldri klarer å slippe taket. Da vi ga henne en ekstranøkkel “for sikkerhets skyld”, hadde jeg aldri trodd hun skulle bruke den flere ganger i uken og alltid mens vi var på jobb.
Jeg klarer ikke mer, sa jeg stille og satte meg ned ved sminkebordet. Det føles som å leve med overvåkning. I går flyttet hun papierene mine i skrivebordsskuffen. Forrige uke la hun igjen fingeravtrykk på smykkeskrinet mitt. Og nå graver hun blant trusene mine. Dette er ikke omsorg, det er rett og slett kontrollbehov.
Jeg skal ta en prat med henne, sa Erlend forsonlig og strakk hendene i været. Lover det. Skal si fra om at hun ikke skal gå inn på soverommet.
Men jeg visste jo hvor mye slike “prater” var verdt. Han prøvde, men Grethe visste å trykke på de rette knappene. Hun ble fort svimeslått, måtte ta blodtrykksmedisin, begynte å gråte over hvor utakknemlige vi var og Erlend endte alltid opp med å si unnskyld.
Så, en lørdag morgen, dukket hun opp igjen i døra med favnen full av hjemmebakt brød og en million matbokser, selv om kjøleskapet vårt var fullt.
Oi, Nora, dere slapper visst av til langt på dag men jeg har vært oppe siden fuglene kvitret! sa hun, og gikk rett ut på kjøkkenet, åpnet alle skapdørene som sjefen selv. Jeg bakte noen rundstykker, og har laget ostekake. Erlend spiser jo ikke den ferdig-osten fra butikk, det må være hjemmelagd.
Jeg, i morgenkåpe og med morgentrøtte øyne, så henne systematisk gå gjennom skuffer og skap, nærmest på jakt etter noe å kritisere.
Takk, Grethe, svarte jeg høflig. Men jeg var på markedet i går og fylte opp med det vi trenger. Og Erlend har ikke noe vondt å si om fetaosten fra bonden!
På markedet lurer de folk, sa hun bare, og flyttet kaffeboksen et annet sted. Og forresten, stekepanna fra i går, den ble visst ikke ordentlig vasket? Sånn kan vi ikke ha det. Mannen i huset skal slippe å se at det er skittent kjøkken.
Jeg tok et dypt åndedrag og bet meg i leppa for å ikke nevne at den skitne panna faktisk var Erlends verk. Ingen vits i å krangle. Grethe hørte bare det hun ville høre.
Hele formiddagen førte hun tilsynelatende rolige samtaler, men kastet mistenksomme blikk mot meg. Da Erlend gikk ut på verandaen for å ta en jobbsamtale, lente hun seg mot meg og hvisket:
Nora, jeg la fra meg strømregninga til dere her en dag… Og da oppdaget jeg at du kjøper deg fryktelig dyre hudkremer? Jeg fant kvitteringen i nattbordskuffen din. Sløseri, vettu! Med lån og alt, da må en spare på hver krone!
Jeg kjente hvordan det brant i ansiktet mitt. Den kvitteringen lå helt nedunder en bok, innerst i nattbordet mitt. Ingen finne den ved et “uhell”.
Grethe, sa jeg med tynn stemme, jeg jobber, jeg tjener egne penger og betaler min del av lånet. Ingen grunn til at jeg ikke skal kunne kjøpe hudkrem om jeg vil. Men… Hvorfor lette du i skuffen min?
Hun slo ut med hendene, så opprørt ut. Hva mener du, lette? Jeg tørket støv, og skuffen glapp opp, og papiret datt ut! Jeg la det bare tilbake! Mener du at jeg driver med spionasje hos dere?
Akkurat da kom Erlend inn igjen. Så ansiktene våre, og oppfanget stemningen umiddelbart.
Hva er det som skjer nå? spurte han, lei.
Ingenting, svarte Grethe, og tørket litt på øyet med servietten. Men Nora tror jeg roter i andres saker. Jeg får gå hjem, jeg. Slik utakknemlighet trenger jeg ikke.
Erlend sendte meg det blikket du vet det som sier “var det nødvendig å lage et oppstyr?”. Han hjalp henne med kåpen og fulgte henne til heisen. Etterpå ble det helt stille i leiligheten.
Hvorfor gjør du så stort nummer ut av det? spurte han meg i kjøkkenet. Hun mente jo bare godt. Hun så den kvitteringen, javel, måtte hun si noe? Må vi virkelig krangle om alt?
Hun fant ikke den lappen tilfeldigvis! sa jeg. Hun LETER gjennom tingene mine. Jeg føler ikke jeg har noe privat lenger.
Du overdriver. Hun er bare altfor omsorgsfull.
Det var da jeg bestemte meg. Erlend ville aldri forstå før han så det med egne øyne. Jeg måtte ha bevis.
Mandag, da han hadde dratt på jobb, fant jeg fram pen og et pent papir. Jeg satte meg rolig ned og skrev et brev. Ikke sint, men veldig tydelig hvert ord nøye valgt. Jeg brettet papiret, la det i en rødrød konvolutt, akkurat sånn at det er synlig og fristende.
Så gjemte jeg den. Innerst i garderoben, i den store boksen med gamle bilder og brev, helt nederst. Ingen ville finne den med mindre de virkelig gikk inn for å snoke.
Så kom ventetiden og du, det var nesten to uker. Grethe kom og gikk, men alltid når jeg var hjemme. Jeg begynte å tenke at kanskje hun hadde skjønt alvoret. Men så feil kan man ta.
En regntung lørdags ettermiddag kom Grethe innom med nystekte boller. Erlend var i full gang med å bytte lyspære i gangen, og jeg sto på kjøkkenet. Plutselig sa Grethe: “Jeg skal bare vaske hendene litt,” og forsvant bortover gangen. Badet lå vis-à-vis soverommet.
Jeg hørte vannet renne, men så ble det stille. Da visste jeg det.
Jeg gikk på tå bort til Erlend og vinket ham ned fra stigen. “Vær stille. Bli med meg,” hvisket jeg. Han skjønte ingenting, men ble med.
Vi listet oss mot soverommet. Døren sto på gløtt. Det synet vi fikk… altså, Grethe sto på kne foran skapet, hadde dratt ut ALLE skuffene, og roterte i boksen med gamle bilder. Nølende tok hun tak i den røde konvolutten og åpnet brevet.
Erlend ble stående som frosset. Jeg kjente hvordan hånden hans dirret. Ydmykelsen var total.
Grethe stirret på brevet, blek som et laken, leppene rørte seg lydløst mens hun leste. Hun skjønte vel med en gang dette brevet var ment for akkurat denne situasjonen:
«Hei, Grethe! Hvis du leser dette, har du gått fryktelig langt. Du har åpnet mitt private klesskap, dratt ut skuffer med mine ting, letet gjennom gamle bilder og ignorerer alle privatlivets grenser. Dette la jeg her for at Erlend skulle få se med egne øyne hva du driver med.»
Erlend trådte frem. Mamma.
Grethe skvatt så hun mistet brevet. Hun snudde seg, rød i kinnene, brillene skjeve. Aldri før har jeg sett henne så satt ut.
Erlend… jeg… jeg mistet knappen min, lette etter syskrin… Nora sa det var i skapet her…
Syskrinet ligger i stua, øverst i kommoden, du var jo den som la det der forrige måned, sa Erlend, lavt men iskaldt.
Jeg husket feil da, jeg er jo gammel! Hun prøvde å komme seg opp fra gulvet, og gikk over i klassisk angrep: Hva slags feller er dette? Hvordan kan du gjøre slik mot din egen svigermor, Nora!
Det er ikke meg det er noe i veien med, Grethe, sa jeg rolig. Du har vist Erlend alt han trenger å vite.
Grethe slo dramatisk ut med armene: Magen min tåler ikke dette! Dere setter meg i gapestokken jeg lager jo mat til dere, alt for dere, og så dette?!
Erlend gikk bort til henne, fant nøkkelknippet hennes og så strengt på henne. Mamma, du må gi meg ekstranøkkelen. Den var til nødstilfeller ikke for at du skal snoke i sakene våre.
Grethe stivnet, skjønte at slaget var tapt. Med skjelvende hender fisket hun fram nøkkelen og slapp den på senga. Her! Jeg kommer aldri mer hit!
Hun stormet ut, og døra ble smelt igjen så bildene på stueveggen ristet.
Erlend satte seg tungt ned på senga, hodet mellom hendene. Jeg satte meg ved siden av og holdt rundt ham.
Unnskyld, Nora, sa han, lavmælt. Du hadde rett hele tiden. Jeg ville bare ikke tro det.
Jeg strøk ham over ryggen. Det viktigste er at vi nå står sammen. Leiligheten er vår, og ingen andres.
Grethe dukket ikke opp igjen på flere uker. Hun ringte Erlend innimellom, men han lot seg ikke dupere. Og vet du hva? Da hun til slutt kom i selskap på bursdagen hans, oppførte hun seg ganske alminnelig. Hun gikk ikke engang i nærheten av soveromsdøra.
Og jeg? Jeg sover endelig godt igjen. Den røde konvolutten med brevet ligger fortsatt i minneboksen som påminnelse om at noen ganger må folk få avslørt seg selv. Da endrer alt seg.
