Kjære dagbok,
For seks måneder siden giftet min nære venninne Solveig. Jeg var til stede i den lille kirken i Oslo, og festlighetene var som et eventyr. Bare kort etter bryllupet hørte jeg om skilsmissen et sjokk, for de virket som et vakkert par. Jeg måtte finne ut av hva som hadde gått galt, så jeg ringte Solveig i helgen, og vi avtalte å møtes.
Hun kom noen minutter for sent til vår favorittkafé på Grünerløkka. Pusten var tung, som om hun hadde jogget. Jeg lo og spøkte med forsinkelsen, men hun virket sliten og melankolsk noe som aldri er Solveigs vanlige humør. Hun er jo vanligvis den som får alle til å le med sine sprø anekdoter.
Solveig, jeg går ikke rundt i sirkel. Hvorfor vil du egentlig gå fra ham? Har han vært utro, har han slått deg? spurte jeg.
Nei, han har verken vært utro eller slått meg. Han er bare grådig. Det er derfor vi ender opp med å skille oss, svarte hun.
Grådig nok til å gå fra ekteskapet?
Du vet jo hvordan han var fra første dag. Han ville at alle utgifter skulle deles likt. Jeg trodde det kun handlet om bryllupet. Selv om han ikke kunne betale det selv, bidro jeg en del. Men så begynte han å kreve at jeg skulle betale nøyaktig like mye som ham. Jeg tjener tre ganger så mye som han, så jeg hadde forventet at han i det minste ville gi meg et lite bidrag. I stedet lærte han meg hvordan jeg skulle spare på hver krone.
Hver dag satte vi opp en oversikt over gårsdagens kostnader. Han ba meg om å levere inn kvitteringer, og jeg trodde først han ville ha dem fordi bryllupet hadde kostet så mye. Det handlet egentlig om at han ville «forbedre» vår økonomi. Da vi planla bryllupet, betalte vi alt selv; foreldrene våre hjalp ikke. Det ble bare verre. Han førte en egen dagbok hvor jeg måtte skrive ned hver eneste utgift og begrunne den.
Spurte han deg om å søke om ekstra matmidler?
En gang ble han rasende over skoene jeg kjøpte uten ham. Han sa at jeg fra nå av måtte spørre ham om jeg fikk lov til å kjøpe dyre ting, og så rapportere kjøpet til ham.
Hvorfor løp du ikke vekk tidligere?
Jeg vet ikke. Det verste jeg opplevde var den mislykkede turen vi hadde planlagt til Spania som bryllupsreise. Jeg hadde spart i flere år og lånt penger av venner. Jeg stolte på at han også skulle bidra økonomisk. Plutselig sa han at han hadde tatt på seg hovedkostnadene for bryllupet, så jeg måtte betale hele reisen selv. Han beskyldte meg for ikke å kunne spare. To dager før avreise sa han at han selv skulle dra til Spania og ordne pengene. Jeg ble så svimmel at jeg nesten besvimte. På kvelden pakket han en kuffert og dro uten et farvel. Jeg sto igjen, begynte å pakke mine egne ting, og i går leverte jeg inn skilsmissepapirene.
Jeg har støttet ham så mye jeg kunne. Ingen trenger en så grådig mann. Det er synd at Solveig ikke så dette før hun sa ja. Men det er bedre å avslutte nå enn å lide i mange år. En slik mann ville ikke engang beskytte sine egne barn.
Jeg følte meg lettet da papiret var signert, men også tom. Kanskje er dette begynnelsen på en ny, mer fri hverdag.
Enda en dag i livet mitt.
