Se for deg dette bildet: Din tenåringssønn eller -datter har gått ut i Oslo sentrum sammen med vennene sine. Som enhver omsorgsfull forelder griper du telefonen og ringer for å høre om alt står bra til. Litt nervøse, som ungdommer ofte er, svarer de deg ja. Men det jaet demper ikke tankene dine, og etter hvert finner du kanskje ut at de for første gang har smakt øl, eller kanskje noe verre.
En prest ved navn Halvard Kristoffersen kjente godt til denne snodige psykologi blant ungdom, og ønsket å hjelpe sin yngste sønn, Mads, å unngå vanskelige situasjoner. Halvard vokste selv opp som prestesønn, og han visste alt om hvor tøft det kunne være blant jevnaldrende. Han hadde alltid stolt på Mads, men ville samtidig forsikre seg om at gutten virkelig stolte på ham nok til å tørre å be om hjelp. Dermed laget faren et slags hemmelig signal, et slags S.O.S.-tegn. Ved hjelp av dette tegnet kunne Mads be om hjelp uten å tape ansikt foran vennene slik det ofte blir for tenåringer.
Ideen kom til presten en natt etter at han hadde sett de snodigste scener på en drømmeaktig visitt til flere behandlingsklinikker for ungdom. Der spurte han de unge: “Hvor mange av dere har vært i en situasjon der dere gjorde noe dere egentlig ikke ville, som gjorde dere redde, flaue, men dere gjorde det likevel bare fordi dere ikke ville bli ledd av eller utestengt, og fant ingen vei ut?”
Som ett stivt dansende tre i tåken, løftet alle hendene på en gang. Etterpå beskrev Halvard drømmende denne erkjennelsen:
“En natt skulle Mads ut på fest. Jeg sa til ham at hvis han noen gang følte seg ukomfortabel eller angret på noe, skulle han sende et ‘Å’ til hvem som helst i familien; det kunne være meg, moren hans, storebroren eller storesøsteren. Den av oss som fikk tegnet, skulle ringe ham etter noen minutter, og når Mads svarte, skulle samtalen lyde omtrent slik:
Hallo, ja?
Mads, det har skjedd noe hjemme jeg må komme og hente deg nå med en gang.
Hva har skjedd?
Jeg forklarer når vi ses, vær klar om fem minutter, jeg er straks der.
Deretter kunne Mads si til vennene at det hadde skjedd noe hjemme, og at han måtte dra med en gang.
Det var alt Mads forlot festen. For vennene så det ut som han forlot dem i full fart på grunn av viktige “familiegreier”, ikke fordi han ville stikke av. Dermed følte både sønnen og foreldrene mer trygghet og neste gang kunne Mads møte slike situasjoner mer avslappet.
Men, det viktigste i denne rare nattverdenen mellom virkelighet og fantasi, er å aldri la barnet falle alene ut av drømmen uansett grunn. Tilliten mellom ungdom og forelder er skjør som isen på Geirangerfjorden om våren, men hvor dyrbar er ikke kontakten der barnet lærer å skille rett fra galt og velger det rette, helt på egen hånd?
