I det merkeligste øyeblikket i livet mitt, nesten som en drøm gjennom tåke, forlot pappa plutselig familien vår for å være sammen med en annen kvinne. Moren min, min lillesøster og jeg vandret motløs rundt i vårt lille hus i Oslo, som om alt var blitt hengende fast mellom virkelighet og fantasi. Min lillesøster, Ingrid, var bare to år den gangen, og sykdommen hennes hang tungt i rommene våre, som skygger over veggene. Hver time og hver krone gikk til Ingrids omsorg og de rare besøkene til leger som snakket i koder vi aldri forstod. Selv om jeg ikke skjønte hva som feilte Ingrid, så jeg sorgen gnage på mamma og mormor, begge oppslukt av et nesten søvngjengeraktig behov for å redde henne.
Pappa var stadig sliten og ordkrigen mellom ham og mamma flammet opp som nordlyset på mørke vinterkvelder. Da han dro, føltes det som om verden smuldret bort under føttene mine. Han som hadde vært så god mot meg, mens mamma alltid voktet Ingrid.
Den dagen mamma fikk vite at han hadde flyttet til Bergen og startet et nytt liv der med den andre kvinnen, skrev seg som en dyp, blå innsjø i minnet mitt. Selv da farmor tikket avgårde til ham med bønner og tårer, svarte han ikke. Ett år etter at han forlot oss, døde Ingrid stille, som om hun bare forsvant fra drømmen vår. Vi satt tilbake, fortapt mellom tap og stillhet. Pappa vendte aldri tilbake, ikke engang for å si farvel til den lille jenta si.
Mamma bar sorgen som en gammel frakk, tung og våt over skuldrene. Mormor fylte sakte tomrommet og ble mitt anker i det flytende, drømmende livet vårt. Begge bestemødrene mine mormor og farmor var som ekstra mødre, milde og varme, og huset vårt fylltes av små drypp av omsorg midt i hverdagskaos. Sakte reiste mamma seg opp igjen. En dag, med tårer i øynene, trykket hun meg inntil seg og sa hun aldri ville forlate meg, at hun ville gjøre alt for at jeg skulle smile igjen.
Og hun holdt ord. Mamma og mormor var der for meg alltid. Da jeg fylte atten og skulle på skoleball, sydde de en kjole til meg av sateng som glinset som midnattssol, bare for at jeg skulle føle meg vakrest i salen.
Årene gikk og faren min ble som en vagt kjent figur i et fjernt eventyr, men alltid et sted i bakhodet mitt. Han dukket bare opp en eneste gang, som en gjest fra en annen drøm, da farmor døde. Han håpet å arve leiligheten hennes på Majorstuen, men farmor, klok og godhjertet som hun var, hadde gitt den til meg da jeg fylte tolv. Det var hennes kjærlighetsgave og hennes usynlige omfavnelse: en påminnelse om at familie ikke bare er blod, men varmen som holder oss sammen gjennom all verdens merkelige drømmer.
