Marit, tenk deg om flere hundre ganger før du skriver avslag på barnet! Så blir det for sent.
Jeg kan ikke forlate ham, forstå meg, jeg klarer det ikke
Hele personalet på fødeavdelingen var bekymret for den unge fødende. Man kunne se at beslutningen tynget henne, at hun kanskje trengte noen til å overtale henne.
Du forstår, faren min oppdro meg med streng disiplin. Siden jeg var liten har han sagt at jeg aldri må få et barn på «skulderen». Hvordan kan jeg fortelle ham at dette har skjedd? Han tror jeg fortsatt studerer, får en utdanning. Jeg har vært hjemme i et halvt år på grunn av svangerskapet, og jeg har løyet.
Livet kan gå i mange retninger, sånn som han vil. Han kan rope, kjefte, men så vil han ta imot gutten din han er jo sitt barnebarn, familieforlengelse.
Nei, dere kjenner ikke min far. Han er så streng Hvis mamma hadde vært i live, ville hun ha forstått meg
Marit brast i tårer. Barnets far erklærte straks at han «vasket hendene», at han ikke trengte barnet. Marit trodde på oppriktige følelser, og det gjorde smerten verre. Hun valgte ikke abort, og en frisk, kinnete gutt ble født.
Moren døde da Marit gikk i sjette klasse. På en tur med kolleger ble de involvert i en bilulykke. Alle overlevde unntatt henne. Marits liv delte seg i før og ettertid. Faren rev seg løs fra kjeden. All sin smerte og sinne over livets urettferdighet vendte han mot datteren.
Marit, du må passe på at du ikke bringer noe «skulderbarn» hjem da blir du kastet ut. Det er ingen skam i vår familie, skjønner du? Studer, bli en respektert lege.
Pappa, hva er dette med «skulderbarn»? Jeg er bare ung, gjør det bra på skolen, jeg gjør deg ikke trist, så ikke rop på meg.
Hun fullførte skole med gullmedalje, ble tatt opp på medisinstudiet, akkurat som foreldrene ønsket. Hjemme kom hun noen ganger i året. Faren lagde sin berømte potetrett, spurte om studiene, og minnet stadig på «skulderen», så lenge som mulig.
Det han fryktet, skjedde. På andre året møtte Marit en gutt på en danseklubb. Hun merket ikke at hun forelsket seg; han var første kjæreste i livet hennes. I tankene så hun seg selv gå i brudekjole med ham, og faren stolt over den smarte, vakre datteren bruden. Men alt gikk galt. Gutten dro, drømmene om bryllup spredte seg som fjær i vinden.
Fødselen gikk lett, men det var ikke lett for den unge moren å se bort fra barnet. Hun bestemte seg umiddelbart for å skrive avslag. Da hun så den lille, sammenkrøllede kroppen og det lille ansiktet, sank hjertet til Marit. Ni måneder hadde hun båret ham i magen, nå skulle hun gi ham bort.
I rommet lå tre mødre med små barn. Marit vendte seg mot veggen for ikke å se dem mate sine. Hun hadde aldri gitt sin egen morsmelk, selv om sykepleierne tilbød i håp om at hun ville ombestemme seg. Avslagsbrevet var skrevet. Ingen overtalelser nådde frem. Marit pakket raskt sammen, forlot fødeavdelingen i stillhet med papirene i hånden. Jordmødrene og sykepleierne så trist på den lille gutten de kalte Androk.
Sånn, lille en, du er igjen alene. Moren din har gått. Hva som skjer med deg, vet bare Gud. Sannsynligvis får du et godt hjem; slike barn blir ofte tatt inn i kjente familier
Androk ble stille, men snuste med den lille nesen. Barnesykepleier Nadine Olsen sang stille for ham og ga ham melk. Hun husket nesten hvert barn som ble forlatt. Av og til kom mødre tilbake, men sjelden. Om natten, som om han forsto at han ble forlatt, ropte Androk høyt og klagende. Han nektet å spise.
Nadine fikk knapt sove hele natten. Androk sovnet kort, spiste motvillig, og våknet igjen med ny kraft for å skrike. Tidlig om morgenen roet han seg, ble sløv og likegyldig.
Åh, barnet, du roper på moren din, men hun er borte, dro uten å ville ha deg.
Da en lege gikk gjennom avdelingen, stormet Marit inn.
Hvor er han? Har dere ikke gitt ham fra meg? Jeg vil ha ham tilbake!
Marit, du er tilbake? Gudsi deg! Androk er fortsatt hos oss, papirer er ikke overlevert. Er du sikker på beslutningen? Dette er ingen lek, du må være sikker på at du vil ha ham!
Jeg er helt sikker! Det er min sønn, hvordan kunne jeg kaste ham?
Marit begynte å gråte.
Jeg har ikke sovet hele natten, hørte hans skrik, hjertet mitt har nesten revet seg i to! Min lille gutt, alene her uten mor La meg gi ham melk, mødreproduktene er klare.
De tok henne inn i et eget rom, brakte gutten. Hun la ham på brystet, og han begynte å sutre høyt. Ved døren sto personalet og jublet oppriktig. Barnet fikk ikke skjebnen som en forlatt, men ble med mor.
Jeg snakket med faren min, fortalte at jeg fødte og forlot barnet på grunn av ham. Jeg sa at jeg ikke klarte å være uten ham og ville ha ham tilbake. Han ble først sjokkert, men så sa han at han ville se barnebarnet, og at jeg var dum, ikke mor. Han skrek at jeg aldri hadde fortalt ham, at jeg hadde forlatt barnet. Jeg har hele livet hørt at du aldri skal få et barn utenfor ekteskap. Men da han så meg, fikk han tårer i øynene av glede Så jeg tar med sønnen, drar til besteforeldrene. Jeg gir ham farens navn og etternavn.
Hele fødeavdelingen så med blikket gjennom vinduet på den skjøre figuren av mor og barn. Må Gud gi dem lykke!
Hvor ofte skremmer foreldre jenter fra barndommen med setningen: «Hvis du får et barn på skulderen, blir du kastet ut!» Hvor mange unge kvinner har avslått eller forlatt nyfødte på grunn av slike ord. Hvor mange ødelagte liv har dette skapt. Moralen er viktig, men jenter må vite at foreldrene elsker dem og vil ta imot dem, uansett uten ektemann, gravid, med «skulderbarn»
Vær elsket og lykkelig!
